Den oppmerksomme leser vil kanskje dra kjensel på navnene. Det unge ekteparet som på en reise i Hviterussland tok konsekvensen av den nøden de så. I første omgang ved at de bad om penger til bryllupet sitt i 1996, i stedet for presanger. De ville kjøpe en kirke til en liten menighet utenfor hovedstaden Minsk.— Vi fikk penger av langt flere enn de 85 bryllupsgjestene. Kirken ble kjøpt, pastoren har etter hvert fått husvære. Forsamlingen teller tre hundre sjeler og er velfungerende, sier Ingunn og David.Det betyr at menigheten klarer seg uten de to ildsjelene fra Norge. Men det ble ikke slik de hadde tenkt, at de reiste hjem.I det hele tatt har lite de siste årene gått som de hadde tenkt, Ingunn og David, som nå er hjemme i Norge på sommerferie og rekreasjon.Stadig er det oppgaver som bør løses, engasjementet deres øker og kompetansen gir resultater - snart drar de østover, igjen.- Det er meningsfylt når vi får utrettet noe. Og det gjør vi lettere nå som vi skjønner samfunn og sammenhenger og snakker russisk, sier David. Han legger ikke skjul på at det tidvis har vært harde tak og tunge stunder.Familien har økt fra to til fire siden starten. Vetle på 4 ½ går i lokal barnehage og snakker godt russisk. Jona 1 ½ rekker kanskje å lære språket, han også - om planene holder denne gangen. Pappa David og mamma Ingunn ser for seg en tilværelse i hjemlandet om tre års tid.Men først skal de realisere drømmen om «Håpets Hus», en bygning på 1100 kvadratmeter som de gjerne vil kjøpe til arbeidet sitt. De to er tilknyttet organisasjonen Ungdom i Oppdrag. Salem og Oddernes menigheter har vært solide støttespillere, sammen med en rekke enkeltmennesker. Ingunn og David understreker at de ikke er ansatt av noen, de opererer på frivillig basis og deres hovedfokus er humanitær bistand. I fjor fikk de sju trailerlass med hjelpesendinger fra Norge, alt fra medisinsk utstyr til brukte klær.- Målet vårt er å endre kursen i byen Dzershinsk utenfor Minsk, der «Håpets Hus» ligger. Vi vil at ungdommen skal få fremtidshåp i en håpløs hverdag. Om ti år skal byen være et bedre sted, både økonomisk og sosialt, sier David.Det er ingen beskjeden ambisjon for et ungt ektepar. Mange frivillige hjelpere til tross. Men de er ikke i tvil om at de skal klare det, om de bare får litt hjelp til å skaffe den halve millionen det koster å kjøpe og rehabilitere huset.I dag har de base i et leid hus på 140 kvadratmeter, der tjue medarbeidere er stablet inn. Trangboddheten begrenser mulighetene. Byråkrati, telefonavlytting og korrupsjon også.- Hviterussland har de strengeste religionslovene i Europa. Det meste er forbudt. President Lukashenko strammer stadig grepet. Det er ikke lov å leie hus til møtevirksomhet. Det er forbudt å samle mer enn fem mennesker til møter i private hjem. Derfor er det så viktig å eie egne lokaler. Menigheten vi kjøpte hus til er privilegert i så måte. Den planlagte virksomheten i «Håpets Hus» blir nok ikke helt etter lovboka. Men myndighetene vet hvor store de sosiale problemene er, og vil nok la oss være i fred. Akkurat nå jobber vi hardt med tverrkirkelig samarbeid, det er viktig å skape en felles oposisjon mot Lukashenkos regime. Dessuten hjelper det litt å være norsk i Hviterussland; de eldste husker fortsatt Fridtjov Nansens humanitære innsats, mange har hørt om Norges rolle i Oslo-avtalen, forteller David.«Håpets Hus» har tidligere rommet administrasjonen til et halvstatlig byggefirma. Nå står det tomt, med en flott sal og et tjuetalls kontorer.- Det skal selges for 350.000 norske kroner, i tillegg trengs 150.000 til rehabilitering og ombygging. De første 100.000 har vi fått av glade givere på Sørlandet, nå mangler vi «bare» 400.000. Huset er nærmest ideelt. Salen kan brukes til idrettsarrangementer, konserter og møter. Her er plass til matutdeling, krisesenter, yrkesopplæring og mye mer. Vi holder ikke så høy evangelisk profil, vi prøver å vise vårt kristne engasjement i gjerning og praksis, sier de to.«Håpets Hus» skal bli mer et verdibasert, humanitært senter enn en kristen misjonsstasjon.- Vi driver ikke fordekt evangelisering. Målet vårt er primært å bygge opp samfunnet, slik at mange av de 30.000 innbyggerne i Dzershinsk kan få en meningsfylt tilværelse, sier David.Et stort, norsk institusjonskjøkken står allerede lagret i Minsk. Medhjelperne er på plass. Lokale produsenter har lovet å skaffe gratis kjøtt, korn og poteter til kafeteriaen - det er slike oppmuntringer som gjør at de orker å holde det gående.Fra utsiden sett er nøden i Hviterussland lite synlig. Men under overflaten tårner problemene seg opp. Alkoholisme, arbeidsledighet, kriminalitet, matmangel og underernæring.- 80 frivillige står klare til å hjelpe oss. Hovedfokus er dagens unge i byen, svært mange av dem fra alkoholiserte hjem. De har ingenting og ta seg til og havner ofte i rusmisbruk og kriminalitet. De som har havnet der, vil vi prøve å rehabilitere. Vi starter med å dekke basale behov. En kafeteria skal servere sunn og gratis middag. Vi skal dele ut brukt tøy og sko, sier DavidIdrett er viktig, og interessen stor. Mange av ungdommene har kastet seg på tilbudet om å spille fotball og basket. Hvis huskjøpet går i orden, kan Ingunn og David tilby dem innendørstrening til vinteren.De skal starte små celler der folk får en utdannelse. Eksempelvis som snekkere, de starter med å lage senger og møbler til «Håpets Hus», og håpet er at cellene etter hvert kan utvikle seg til små håndverksbedrifter som gir sysselsetting og inntekter. I denne sammenheng akter Ingunn og David etter hvert å søke råd hos Strømmestiftelsen, for å se om mikrofinans-filosofien lar seg bruke også i Hviterussland.- Vi har planer om dataundervisning, vi vil etablere en skuespillerklasse. Det blir ikke skole i vanlig forstand, et frivillig tilbud preget av lek og glede, begge deler er nesten fremmedord. Kanskje også et rockeverksted, musikk er populært og jeg som er gammel trommis kunne godt tenke meg å undervise, flirer David.Dessuten skal «Håpets Hus» romme tjue sengeplasser i et krisesenter for kvinner og barn fra alkoholiserte hjem. Mange av dem lider sterkt under fraværet av hjelpetiltak.- Denne biten er absolutt ikke tillatt å drive. Når vi likevel vil starte, er det fordi vi har fått noe henimot løfte fra myndighetene om at de kommer til å lukke øynene. De vet at behovet er stort og at tilbudet kan gi høy sosial «avkastning».- Når er «Håpets Hus» en realitet?- Bygget auksjoneres om to uker. Vi tror ikke det fins andre interessenter, og håper vi får det for utropspris. Hvis vi altså klarer å skaffe pengene, innen to måneder. Da er det bare å bygge det litt om, og så fylle det med innhold og håp, sier Ingunn og David Holme.