Og for oss sørlendinger var gårsdagens kongelige fødsel en nær utenomjordisk opplevelse. Hvem hadde trodd for to-tre år siden at en vanlig jente fra Slettheia skulle gå inn i den norske dronningrekken og føde en prinsesse som blir Norges første regjerende dronning på over 600 år?Det er en historie som får Askepott til å blekne og som fortoner seg for eventyrlig selv for eventyrfortellere. Men for oss sørlendinger og kristiansandere er det også noe symbolsk og historisk over at Norges konge— og dronningrekke nå også forankres i Christian IVs gamle by. En kommende dronning som vil vokse opp med Sørlandet som en del av sin barndomserindring, med besteforeldre og tjukke slekta godt plantet i Kristiansand. Det er en forankring som har gitt mange av oss en god start på livet.Men i dagens gledesbrus i by og land - og i Kristiansand - kan det være passende å nevne at for nær 100 år siden, ved folkeavstemningen i 1905, stemte 1084 kristiansandere for republikk og 1099 for monarki. Kristiansand var en republikansk skanse i Norge, anført av Fædrelandsvennens redaktør, Andres Grindland. Hans bekymring gjaldt blant annet gårsdagens begivenhet: «Hva med prinsene? Hva skal vi gjøre med prinsene?», skrev Grindland bekymringsfullt. Dagens kristiansandere nærer neppe Grindlands bekymring eller skepsis. For i dag er monarkiet rotefestet også i republikanernes gamle hovedstad.Vår nye prinsesse vil vokse opp i en familiesituasjon som preger den samtid kronprinsparet lever i - med mine barn og dine barn. Med en ikke-kongelig halvbror som en del av familien. Slik er også Haakon og Mette-Marit barn av sin tid. Men det er også en situasjon som skal takles på en forstandig måte, tatt i betraktning av at broren til vår nye prinsesse også har en biologisk familie som lever i landet.Kronprinsparet har tidligere gitt uttrykk for at de ønsker å gi sine barn en normal oppvekst. Det fikk statsvitenskapsprofessoren og republikaneren Trond Nordby til å uttale til Dagbladet i går at i så fall bør monarkiet avskaffes, av hensyn til barnet.Det som imidlertid er sikkert, er at en kongelig fødsel vil styrke monarkiets stilling i befolkningen. I hvert fall på kort sikt. Og i tillegg kommer den uttrykte konstitusjonelle glede, som deles av mange, over at det ble en pike. Fødselen markerer at likestillingen i tronfølgen ikke lenger er en papirbestemmelse i Grunnloven. Men for et land som lenge har smykket seg med Gro som en av verdens første kvinnelige statsministre og rekordhøy andel kvinner i regjeringene, har vi vært royalistiske likestillingssinker i forhold til andre europeiske monarkier.Det var først i 1990 at Grunnloven ble endret slik at kvinner har arverett til tronen. Og bestemmelsen ble ikke gitt tilbakevirkende kraft, slik som i Sverige. Når det gjelder kongelig likestilling er Europas yngste monarki rett og slett en versting. De konservative britene har hatt sin dronning Victoria og har sin dronning Elisabeth. Og Nederland har hatt to kvinnelige monarker de siste 50 årene. For ikke å tale om dronning Margrethe i vårt naboland Danmark.Det vi glemmer i dagens feminine gledesbrus er at vår første kvinnelige tronarving ikke vil bli regjerende monark i Norge før tidligst om 50 år, om hennes bestefar og far regjerer like lenge som deres forgjengere. I konstitusjonell sammenheng er 50 år et øyeblikk, men i politisk og samfunnsmessig sammenheng en evighet. I dag spekulerer vi ikke over det norske monarkiets stilling og status i 2050, men gleder oss i øyeblikket med lykkelige foreldre som har fått et velskapt barn, og som dessuten har gjort hva konstitusjonen forventer av dem: sikret Norge en ny tronarving.