nairobi, kenya: Slik begynner en av reportasjene fra Helle C. Aarnes i Nairobi, Kenya.Hun er fredskorpsdeltaker for Kirkens Nødhjelp og medlem av den redaksjonelle staben i African Woman and Child Feature Service.Hverdagen hennes handler om kjønnslemlestelse, hiv/aids, utdannelse, helse, politikk, politivold, tortur, spebarnsdødelighet, gatebarn — alt sett fra kvinners eller barns ståsted.Organisasjonen ble startet for ti år siden, av Rosemary Okello og Juliana Omale - begge profilerte journalister i hovedstadsavisen The Daily Nation i Nairobi. De ville noe mer enn å bare skrive. De ville synliggjøre kvinner og barn. Belyse deres problemer, forsvare deres rettigheter. Nå er de ni i redaksjonen, ni svarte og blonde Helle. De andre skriver for afrikanske aviser, magasiner og web-sider. Helle prøver å omsette reportasjene i aviser og ukeblader i Skandinavia. Hennes egen karrierekurve var sterkt stigende. Med en fortid i Bergens Tidende, Dagbladet og Aftenposten fikk hun drømmejobben i Kvinner og Klær. Mye reising, fin leilighet på Bislet, alltid på farten.- Hvorfor brøt du over tvert?- Jeg har alltid vært rastløs. Dessuten ville jeg lære noe. Få nøtten inspirert, sier hun med pekefingeren mot tinningen. Hun avviser bestemt at hun reiste ut for å redde verden. Målet er - i løpet av et fredskorpsår - å lære noe om Afrika og kanskje litt om seg selv.- De som jobber her gjør en viktig jobb. De er idealister og får lite lønn. Men vi får masse belønning når vi eksempelvis får førstesida og to innsider i The Nation.Selv kan hun velge tema og reportasjer som hun ønsker, og hun opplever at stoffet er relativt enkelt å få solgt i Skandinavia.Etter noen måneder med elendighetsreportasjer og slumbesøk ble hun lei av alt det triste.- Jeg gikk rett og slett ut og spurte kvinner og barn «Hvorfor er du glad i dag?». Og opplevde at ting som går bra også selger!- Hva går bra i Kenya?Helle rynker panna og tenker.- At de har fått gratis barneskole, også for jenter. Det er et enormt fremskritt. I familier der bare en i barneflokken kunne gå på skole, var det alltid en gutt. Dette er viktig kvinnesak. Den nye regjeringen er nok et fremskritt, men folk syns fremskrittene går svært langsomt. Etter 24 års vanstyre under Moi er systemet så tappet for ressurser at det er langt opp og fram. Forventningene til Mois etterkommere var enorme, men er hittil ikke blitt innfridd. Hun peker på de enorme forskjellene. Folk flest lever i små kår. Seksti prosent av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense på en dollar dagen.- Mens alle statsråder har fire fete biler hver og bor gratis i fasjonable strøk, fnyser Helle.Heller ikke avisene er hun fornøyd med. Riktignok kan journalistene i Kenya skrive åpnere enn før, men det er langt igjen til den redaksjonelle takhøyden hun er vant til.Å få kenyanske venner har vist seg vanskeligere enn Helle trodde.- Det handler om penger, det også. Vanlige kenyanere har rett og slett ikke råd til en taxi, til å ta en øl eller gå på kino. De innfødte jeg omgås er middelklasse-kenyanere og slett ikke representative for det store flertall. Sånt er viktig å huske på.Sikkerheten også - hun kikker seg hele tida over skulderen. - I Oslo kan du jo gå naken på Karl Johan klokka tre om natta uten at det skjer noe. Her blir jeg proppet full av historier om voldtekt, ran og innbrudd. Allerede første natta opplevde jeg at en mann klatret inn gjennom vinduet mitt. Jeg slapp unna med skrekken, men dagen etter flyttet jeg til en leilighet i tredje etasje - med gitter for vinduene. Jeg går aldri ut når det er mørkt. Hvis gategutter nærmer seg, stikker jeg inn i nærmeste butikk. Jeg har mistet noen illusjoner, eksempelvis om den blide, rause, dansende afrikaneren. Jeg har møtt ham også, men det er ikke helt sånn i Nairobi. En av verdens mest kriminelle byer er hektisk, egosentrisk, urettferdig og farlig.Hun har mange ganger vært redd, det er en helt ny opplevelse. Hun er robust og langt fra lettskremt. Men livet i Nairobi er alvor.- Det hjelper lite med vakter utenfor huset. De lar seg bestikke og det er ikke så vanskelig å skjønne, de tjener fire hundre kroner måneden. Innbruddstyver voldtar kvinner i samme slengen, gjerne foran øynene på resten av familien. Det er slitsomt å tenke på sånt. Jeg bruker masse energi på bare å være til stede i Nairobi.- Men du kjører matatubuss, de er beryktede og farlige?- Ja, det kan være farlig. De lukter vondt og stereoanleggene drønner. Men de er billige og praktiske, og nye lover tillater bare 14 passasjerer - det er omtrent halvparten av hva de tidligere klarte å stappe inn i disse minibussene. «God is able» står det på mange av skranglekjerrene. Gud er en viktig del av kenyanernes liv, det er kanskje fordi de trenger håpet. Men jeg lurer mest på om Gud er «able», og om når han eventuelt har tenkt å ordne opp her.Når dette leses, har Helle returnert til gamlelandet og leiligheten på Bislet.- Den har jeg lengtet etter mange ganger. Jeg gleder meg til å kunne gå ut av døra uten å møte unger uten bein eller en døddrukken mann. Men jeg har aldri angret at jeg våget spranget, sa opp KK-jobben og kastet meg ut i det ukjente. Det knappe året gikk raskt, oppturer og nedturer, jeg er nok i overkant utålmodig i et land der ting tar tid. - Hva går du til?- Jeg etablerer meg som frilanser i et journalistfellesskap. Jeg skal gjøre konsulentoppdrag, oversette, drive tekstbehandling og selvfølgelig skrive reportasjer. Gjerne reise mer, og dessuten nyte friheten uten fast ansettelse. Jeg gleder meg, det ordner seg for flinke piker, sier Helle C. Aarnes.