MANDAL: — Jeg er totalt uenig i at beboerne i Wattnegata skal ha tilsyn. Dette dreier seg om voksne mennesker, og det er veldig nedverdigende når noen bestemmer over deg og trer regler over hodet ditt, spesielt når du er i midten av 30-årene, sier Wenche Edvardsen.I to og et halv år drev hun og mannen Kåre, Mandal omsorgs- og arbeidstreningssenter i Wattnegata 16b. Etter en alvorlig ulykke måtte ekteparet for tre år siden slutte arbeidet. For over ti år siden var de også med på å starte Kristiansand Omsorgssenter. Wenche har ingen tro på at Mandal kommune klarer å hoste opp et nytt tilbud til bostedsløse og narkomane innen første juli. - Jeg tror Wattnegata 16b blir stående som rushus i mange år til. Å bo i brakker er greit som nødløsning, men faren med brakker er at det dannes gettoer. På den måten trekker en i alle fall til seg narkomane, også utenbysfra, sier hun og fortsetter: Det beste er å skaffe beboerne egne leiligheter spredt fra hverandre. Da kan de selv bestemme over egen nøkkel og egen fritid. På den måten har de også sjanse til å komme seg ut av rustilværelsen. Wenche forstår at naboene på Ime ble frustrerte da kommunen bestemte at beboerne skulle flyttes fra Wattnegata til Einerveien. - Guttene og jentene i rushuset er alle tiders mennesker, men som narkomane flest har de dårlig rykte på seg. For alle parter er jeg glad det ikke ble Ime-løsningen, sier Edvardsen.Hun tror at dersom bostedsløse hadde hatt base på Ime, hadde de trukket til byen og raskt etablert et tilsvarende hus som Wattnegata i sentrum.- Problematikken med rus og bostedsløse er veldig vanskelig, og det er vondt å vite hva en skal gjøre. Men jeg synes det er helt horribelt at ikke kommunen informerte partene før de bestemte flyttingen. Det førte til at beboerne ble brikker i et spill, der kommunen flyttet brikkene akkurat der det passet. Det er tross alt snakk om levende mennesker. Kommunens behandling er helt sprø, mener Wenche.Hun reagerer også på den korte tidsfristen.- Et par av dem ringte oss i panikk fordi de fryktet at de etter første mars ikke hadde noe sted å bo. Ingen av dem ville bo på Ime der de var helt uønsket, sier Wenche Edvardsen.hanne.christine.boro@fedrelandsvennen.no