Farsevalget i Iran der imanenes vokterråd utelukket de fleste av de reformvillige kandidater, bringer opp et gammelt spøkelse: Teorien om vokterstyret. Det er en tankeform med urgamle aner, en linje i den vestlige politiske tradisjon fra antikken til i dag. Denne tankens kjerne — at det vanlige folk må overprøves - møter oss fra ulikt politisk hold. Fra Platon over Lenin og den høyrearistokratiske demokratikritikken hos spanjolen José Ortega y Gasset i mellomkrigstiden til dagens islamistisk-teokratiske forkledninger; vokterstyret har vært de bekymrede og maktfulle eliters tilflukt.I den ser eliten garantien mot anarki, skansen mot uregjerlige demokrater. Hele tiden har dette diket mot massens ustyrlighet hatt stor intellektuell og politisk tiltrekningskraft. Tøyling av folket fra de mest innsiktsfulles side gjennom å filtrere deres vilje, representerer demokratiets fremste motsats. I dagens Iran møter de reformivrige studenter og deres allierte denne ideen i oppusset men like autoritær form som tidligere. Grunnforestillingen i vokterstyret er at noen besitter en høyere innsikt enn andre i statens tarv; at de også besitter en høyere moralsk kompetanse, og at de derfor i kraft av denne overlegne posisjon har uinnskrenket rett til å bestemme. Vokterstyre er en enveis form for grunngiving av politisk autoritet. Vokterne setter seg bevisst utenfor den demokratiske prosess. Vokterstyre er en kombinasjon av et meritokrati (de best utdannedes rett til å styre) og et oligarki (styre av de få). For Platon var det også en garanti mot ustabilitet.Tradisjonen tar til hos Platon. Hos ham finnes ingen idé om politisk deltakelse. Hans politiske filosofi er et ønske om å gjenskape en fortapt, gloriøs statsform (gullalderdrøm). Forakten for folkestyret finner sitt fremste feste her, i ønsket om kvalitet framfor kvantitet, lutring framfor vulgaritet, langsiktighet framfor masseatferd. I avsky for degenererte styreformer (demokratiet, som Platon likevel så som det beste av de degenererte styreformer og bedre enn tyranni og oligarki). Vokterstyre går gjerne sammen med en tidlig utgave av organismetanken. Den gjenfinner vi også i autoritære utgaver av konservatismen: Ideen om at samfunnet er en organisme der alle har sin forutskikkede plass og der helheten er mer enn summen av delene; endring i form av sosial mobilitet er nytteløs. Hvert individ må underordnes helheten og finne sin plass i et hierarki, etter talent og utdanning, bestemt av herskerne. For Platon ligger selve essensen av rettferdighet i denne arbeidsdelingen. Rettferd er ulikhet. Bare de mest innsiktsfulle, dvs. de som har skuet ideen om det gode og skjønne - filosofkongene - har rett til å styre.Hos Lenin er filosofkongene erstattet med den profesjonelle revolusjonære avantgarde som ut fra marxismens hellige skrifter forvalter arbeiderklassens høyere interesser (avsondret fra dens umiddelbare, økonomistiske horisont, som bare leder til fagforeningsbevissthet). Både hos Platon og Lenin forutsettes at den politiske eliten er uten egne personlige interesser. Hos Platon er dette brudd mellom interesser og meninger ordnet ved at filosofene som skal styre gjennomgår en rigorøs, kollektiv trening for å bli i stand til å skue det godes idé. De har ingen familie, ingen eiendom, men deres rase må holdes ren. Platon er en viktig forløper til ideen om rasehygiene blant eliten. Bare gjennom en slik fastlagt politisk autoritet kan samfunnet isoleres mot massens irrasjonalitet.I demokratiske systemer finnes et gjenskinn av voktermentalitet i de s.k. kauteler: Sperrer for flertallsstyre i folkevalgte forsamlinger gjennom konstitusjonelle makthindre og overhus.Den amerikanske forfatning er det fremste eksempel på institusjoner som skal skape makt mot makt og virke som fendere mot folkets umiddelbare vilje, lutre den.Et speilbilde av dette tankestoff ser vi i dagens Teheran, bare med religiøs pregning. Fra kristendommens historie kjenner vi tilsvarende teokrati i Calvins styre i Genève etter reformasjonen.I dagens moderne verden kan ikke politiske systemer legitimiseres uten valg. Det innså også dagens prestevoktere i Teheran. Med det malte de seg inn i et hjørne, for valg har en slem tendens til å føre til uforutsette resultater. Derfor skapte de et overhus: Vokterrådet som skulle sile ut de reformivrige. Platon og Lenin ville ha forstått. Vokterne sitter der som priviligerte tolkere av hellige tekster - men også som representanter for de klerikales maktærgjerrighet, skjult bak religion. Det fremste dilemma for dem er at det i dagens Iran er en god del andre som mener de har en like gyldig fortolkning av Koranen som dem: Monopolet på tekstfortolkning er borte fordi det alminnelige utdanningsnivå er høyt. På et eller annet tidspunkt vil det komme til en konfrontasjon der teologisk-politiske argumenter vil vike for makt. En repetisjon, forhåpentligvis ikke som farse denne gang, av historien i 1979, men denne gang med studenter i de demokratiske reformatorers rolle, ikke som Khomeinis flaggviftende milits. Hvor hæren står vil som alltid være sentralt i en slik konfrontasjon - og de trosvisses militser.Ytringsfrihet i denne situasjon virker som trollet og solskinnet i folkeeventyrene: Ved lys sprekker de. All pompøs autoritet sprekker ved lys. Fri presse er slike regimers kjernefiender. Den store forskjellen fra Platons og Lenins tid er at isolasjon fra den ytre verden er en umulig vei. Både i Kina og i Iran ser vi hvordan de autokratiske herskerne i en globalisert verden ikke makter å styre informasjonsstrømmen. I land som Iran, med en så stor del av befolkningen som er ung, urban og velutdannet, skaper dette permanent ustabilititet. Fra kleresiets side er svaret klart: Mer undertrykkelse, mer overprøving av opposisjonen, mer angstbitersk reaksjon. Som Bismarck sa det: Gegen Demokraten helfen nur Soldaten. Teokratene i Iran kan støtte seg på en islamsk politisk tradisjon der de skriftlærde ikke har noen instans over seg; de er de selvbestaltede tolkerne av Skriften. Opposisjonelle i kristendommens middelalder hadde alltid en gud over biskopene å appellere til. I islam er gud og presteskapet ett, uten en ankemulighet. Prestene virkeliggjør Allahs vilje i samfunnet. Det gjør muligheten for en islamsk Luther mindre og betyr at opposisjonen får det verre enn dissentere innen kristendommen.Det mest interessante i dagens Iran er at vi kanskje ser ansatser til en ny modell for sekularisering av islamistiske systemer: Innenfra, av nye generasjoner som tidligere var deres fortropp men som nå er blitt trette av kleresiets monotoni og reaksjon. En demokratisering av Iran med innenlandske røtter kan muligens sette mønsteret for en stat der islam forblir den ledende religionen - men innenfor en relativt sekulær stat, som i Tyrkia eller Indonesia. Dette kan bare skje om frigjøringen fra fundamentalismens åk skjer uten innblanding utenfra. George W. Bush viste sin sedvanlige klåfingrethet da han gikk ut og støttet reformbevegelsen i Iran. Det var som å gi den dødskysset.Alle totalitære regimer, fascismen, nazismen, kommunismen og deres avleggere, er varianter av vokterstyre. Mot demokratiets idé om folkesuverenitet vist i frie valg, setter de opp filosofier av høyere innsikter forvaltet av eliter uten rettslig eller politiske skranker. Den ideelle statsform er deres mål, den uendelige harmoni, absolutt raserenhet eller klasseløshet, eller virkeliggjøring av ideen om det gode og det ene.Mot dette anegalleri har demokratiet en hverdagskarakter som alltid har utløst de intellektuelles ambivalens. I Iran er det ting som tyder på at det motsatte er skjedd. Der er det intellektuelle som nå vender den sorte flokk ryggen. I samarbeid med studenter har de gjort underverker før, som på Den himmelske freds plass i 1989, i Berlin og Leipzig i samme år, i Praha, Warszawa. Teheran neste?