MANDAG 28. NOVEMBER er Fred som alltid førstemann på plass på SON (Sammen Om Nøden) -senterets matservering på Totalen i Kristiansand. Fred sitter bakerst, som alltid, på sitt faste bord. Etter litt varm mat er det tid for en kopp kaffe, og to og tre. — Jeg er en kaffetrakter, ler Fred. Han finner fram en sneip fra lua og skaffer seg fyr fra en kamerat.Fred har vært på glattisen siden sent i tenårene, nå er han 38. I flere år bodde han på Blå Kors internatet i Vågsbygd. I fjor var han på DPS Solvang, for kombinert avrusning og psykiatrisk behandling. Men da han ble tatt i å bruke narkotika for tredje gang, var det ut. Det vil si ut på gata.- Det var kjipt, men jeg taklet det etter hvert. Jeg har lært mye. Har lært å takle frykten for å fryse i hjel. Det handler om å kunne ta imot frykt og kunne gi fra seg frykt.KLOKKA SEKS samme mandag sitter Fred på ei steintrapp utenfor Frelsesarmeens varmestue.- Jeg har gått fra meg dagen, tiden har gått så fort.Døren åpner ikke før syv, men det gjelder å være tidlig ute for å være sikker på at man får plass. En natt ute i kulda står ikke høyt på ønskelista når gradestokken sniker seg ned mot minus fem. Fred har ullsokker i joggeskoene og har tatt opp hetta på genseren.- Et par netter har jeg sovet ute. Da har jeg stort sett labbet rundt, forteller Fred.- Hvordan er det å bo slik?- Tungt og slitsomt.Et par andre kommer også for å få tak over hodet for natta. De står på en rist over en vifte med varm luft som ligger i bakken.- Hva tenker du om vinteren som kommer?- Jeg må bare greie meg. Vilje, vilje, kom til meg, tenker jeg. Jeg prøver å la være å tenke. Det blir nok noe godt. Det er en plan med alt.- Jeg gleder meg til jul, til å komme hjem til familien, utbryter Fred.- Du er heldig som har sånt no, sier ei dame som også venter på en varm natt.- Jeg våknet i en garasje i dag tidlig. Har bodd der siden mars, sier en av de andre.Dørene åpner, seks rastløse sjeler siver inn i varmen. Den gjør dem døsige, og de sitter trette og stille rundt bordet og venter på speilegg.- Her får en fri til å tenke, sier Fred. Han sier ikke et ord mens han spiser sine to skiver med speilegg. På veggen henger to elg i solnedgang-bilder og ett svært bilde av en blomsterbukett. Veggene er gule, og det er varmt. Klokka i gangen har stoppet.To sykepleiere kommer innom og gir Fred medisiner mot ADHDen.Han svelger siste bit, forsvinner inn i sin faste seng og legger seg. Dette er det nærmeste Fred kommer et hjem. Klokka er halv åtte, det er 13 timer til han må ut i kulden igjen.HAN FØLER ET VISST ansvar i og med at han heter det han heter.- Mange viser peacetegn til meg når de treffer meg på gata. Det er ikke for moroskyld. Jeg har tro på samfunnet og greier sikkert holde ut.Han føler han taler profetisk, at han er et slags talsrør for den hellige ånd.- Det er vanskelig å forklare, dere vil forstå det i fremtiden, sier han.Schizofrenien han sliter med er sterkere noen dager.FRED TAR LANGE STEG på vei ut fra varmestua. Det er tirsdag sjette desember, klokka er ti på åtte. Han går opp Markens og stopper ved første askebeger-dunk. Suget etter røyk er stort når man røyker 50 til dagen. Fred plukker med seg tre sneiper og skaffer seg fyr fra en kjenning. Det er fortsatt mørkt i Markens, folk stimer forbi til jobb.Han bommer en tier til en kaffe av en kompis. Det er sjelden Fred bommer, men det er skralt nå like før trygda kommer.- Klokka går sent av og til, men når klokka har passert en viss tid, går kraften ut av den, sier Fred mens han går Tordenskiolds gate ned mot rutebilstasjonen. Kaffen har han i en pappkopp fra Narvesen. Det er nå rastløsheten han har i seg kommer til uttrykk.«Love comes unexpectedly and it never changes», står det på en murvegg.- Det kommer tårer nesten hver dag. Gjerne på ettermiddagen. Da tenker jeg på dem som strever og på meg selv, sier han.- Får du ikke lyst til å gi opp av og til?- Jeg tenker sånn av og til, men jeg har aldri gitt opp. Da må jeg heller stoppe og tenke meg om. Jeg er ikke av de første som gir opp. Det kan jeg umulig være.DET ER EN ENDELØS vandring, og den er nesten lik hver dag. Gjennom Henrik Wergelands gate, ned kirkegata, opp Markens. Se på klokka, sitte litt, gå videre. Forbi folk som kjøper Play Station 2 til barna. Vinduer som lokker med juletilbud og halv pris. Fred unner folk rikdom og vellykkethet.- Jeg blir ikke provosert av at folk kjøper ting, men ondskap, det blir jeg provosert av. Jeg er egentlig veldig snill. Han vandrer opp til Wergelandsparken, setter seg på en benk under et tre. På bakken ligger ølkorker og et tablettbrett oppdelt i biter. Fred finner ei tom ølflaske og putter den i veska. Litt senere har han pantet flaska og fått en krone. For den spiller han på automaten på Rimi.- Jeg pleier å se når det går an å vinne, det ser dårlig ut i dag, sier Fred, og taper.Han sitter til han blir rastløs, er aldri lenge på hvert sted. Tar turen opp Markens igjen, forbi julegryta.- Der la jeg min siste krone her en dag, sier han.- Hva drømmer du om, Fred?- Et sted å bo. Om å ha en helterolle i hverdagen, åndelig sett, for deg, meg og alle. Å ha en helterolle i fotball, å komme inn ti minutter før slutt og score. Har lyst til å stå på scenen og synge. Jeg drømmer om å få nobelprisen i 2007. Fredsprisen.PÅ DÅRLIGE DAGER drømmer han ingenting, men går ned på brygga og legger seg på en benk.- Når de tunge tankene kommer, hopper jeg bare over dem. Det klarer jeg stort sett. Jeg kjemper mye, og kjemper like bra for alle folk.Fred skylder ikke bare på samfunnet. Det er like mye hans egen feil at ting har gått skeis.- Jeg er ikke motivert til å få hjelp, tror det vil være vanskelig for meg psykisk å bo på institusjon.På julaften skal han til foreldrene, som bor i Grimstad. Han har en plan om å kjøpe julegaver til nevøene og niesene, men det får bli senere. Penger er det dårlig med, selv om det bare er en uke siden Fred fikk trygden. Han har 10 000 kroner på grunn av uføre.- Egentlig får jeg altfor mye penger. Det hadde vært bedre å ha fått litt nå og litt da. På to-tre dager går over halvparten, til amfetamin. Jeg bruker opp alt på et par uker, selv om jeg egentlig ikke vil gjøre det.- Har du noen ønsker for neste år?- Jeg tenkte jeg skulle slutte etter hvert, med narkotika. Men det kan ta måneder eller år, sier han mellom bitene.- Men hva skal du gjøre for å få det til?- Det kommer av seg selv, sakte, men sikkert. Jeg tror vilje holder. Jeg vil ikke flytte ut av byen, har så mange vonde minner at det går ikke. Jeg slutter av egen fri vilje, ikke av noe annet, sier han bestemt.SNART HJEMME. Onsdag syvende desember klokka åtte sitter Fred på en benk i Markens.- Se her. Jeg har fått beskjed om å møte på boligkontoret i morgen, sier han og viser fram en håndskrevet lapp.Det er masse tanker i hodet. Han vet ingenting, men håper, håper at dette kan bety noe.Dagen etter står en spent Fred utenfor kommunens boligkontor.Han skal få et hjem til jul.Fred har problemer med å uttrykke gleden, men like etterpå går han og ringer til mamma i Grimstad. Hun griner av glede.I ET BLÅTT REKKEHUS på Kongsgård på Lund, det er der han bor. Han låser opp, slipper inn, beklager rotet, finner fram stoler. Viser bilder fra en utenlandstur. En fra kommunen kommer innom med to gryter og en kaffetrakter. Fred pakker opp og setter i skap, i radioen synger Europe.På veggen henger Donald Duck, Mikke og Langbein, ikledd nisseluer.- Jeg må jo ha noe julepynt, flirer Fred. Han er hjemme, det er varmt i rommet, han kan være inne så lenge han vil.Siden i sommer har han vandret hvileløst omkring. Dag etter dag.- Jeg kunne vunnet maraton i labbing, humrer Fred.Fram til midten av desember, var han en av dem kommunen kategoriserer som bostedsløse og vi andre kaller uteliggere. Det er han ikke lenger.- Hvis jeg bare finner litt fred og ro, så skal det gå bra, tror Fred Schikora. Han tenner fire gule stearinlys på bordet i stua. Ett av dem er nesten brent ned. Det er 19. desember og snart jul.