MANDAL: — Kom og se! Masse yngel! Kjetil Sjølingstad og Kenneth Bringsdal setter seg på kne, lener seg så langt ut over bekkekanten de kan. Uten å ta øynene vekk fra den pilende fisken som leker i den funklende bekken, hvisker Kenneth: - Tenk at sjøørreten du fanger i havet, kanskje er født i akkurat denne bekken. Etter å ha tilbrakt sine to første leveår i bekken, drar den til havs før den kommer tilbake til fødestedet for å gyte. Jeg beundrer sjøørreten og dens livsløp. Det er den nydeligste arten jeg vet om. Bekkeoppsynet

Kenneth Bringsdal, Kjetil Sjølingstad og Rådmund Steinsvåg, alle 26 år og fra Mandal, er Mandals nye bekkeoppsyn. I de neste årene skal de kartlegge bekkene, et sted mellom 15 og 20, i Mandal. De skal måle sunnhetsgraden, de skal sjekke om bekken har en levedyktig sjøørretstamme og dokumentere faktorer som kan true bekken, som for eksempel landbruk, kanalisering, sur nedbør og gjengroing. Bekken de sjekker i dag, har de døpt om til «Rimibekken». Den ligger ved Rimi langs E 39 i Ulvegjelet, kommer fra Frøyslandstjønna og renner ut i Skogsfjorden. Deler av denne er lagt i rør etter at mennesket kom for å bygge transformatorstasjon, vei og tunnel.- For meg gjør det vondt når en bekk blir lagt i rør, fordi jeg vet hva slags liv som lever i bekken, og jeg vet hva slags liv som går tapt. De siste årene har all fokus vært rettet mot elva, kalking og laksen, men nesten ingen tenker over at også bekkene er hjemmet til massevis av fiskeyngel, sier Kenneth. Småguttete og naivt

Egentlig handler historien om to små gutter som stadig trasket rundt og utforsket livet i bekk og myr, undersøkte tjern på Ime, og som elsket å fiske. Da de ble eldre, ble det stadig verre å se at mennesker la bekkene i rør, og dermed ødela hele bestander av sjøørret. Derfor har det lenge vært en uforløst baby for Kenneth og Kjetil å få lov til å kartlegge bekkene i Mandal. - Men det var vanskelig å komme i gang, og vi følte oss mer og mer maktesløse for hver gang vi så at en bekk gikk tapt, enten fordi den tørket inn eller fordi mennesker ødela den. Verst var det å tenke på at ingen egentlig visste om alle bekkene, hvor de var, eller hvilket liv de huset. Etter hvert ble vi kjent med Rådmund, og han er en sånn fyr som er flink til å fikse ting, og ikke minst til å sette ting i system, forklarer Kenneth. - Og så hadde han legathåndboka, ler Kjetil.Dermed stiftet de tre Mandal Sjøørretklubb som har tre medlemmer: Kenneth er leder, Kjetil nestleder og Rådmund kasserer. I vår fikset Rådmund støtte til prosjektet på 5000 kroner fra Fylkesmannen og 11.000 kroner fra Stiftelsen Miljøansvar. Når de tre er ute og jobber, dokumenterer Rådmund arbeidet med videokameraet sitt. Ved endt prosjekt, skal videoen gis Fylkesmannen.- Det er et utrolig viktig arbeid vi gjør når vi undersøker bekkene. For mens elva er beskyttet av loven, faller bekken ofte utenfor regelverket. Bekken står langt svakere juridisk, og grunneier har mye makt over bekken sin, påpeker Rådmund og legger til: Samtidig vil vi si til grunneiere i Mandal at vi kun kartlegger, vi verken vil eller kan foreta oss konkrete tiltak i bekkene før vi har godkjenning fra både Fylkesmann, kommune og grunneier. Kenneth og Kjetil forklarer at hovedårsaken til at de har startet prosjektet skyldes en enorm interesse, og ikke minst lidenskap, for både bekker og sjøørret. - Noen oppfatter oss sikkert som småguttete og naive, men for oss handler dette om estetikk, og gleden over å se livet i en bekk. I høstnatta drar Kjetil og jeg ofte ut i bekkene med svære lommelykter for å se etter gytefisk, og for å se til at de har gode vilkår, forklarer Kenneth. Også Rådmund viser til viktigheten av bekkene.- For hver bekk som går tapt, mister vi en original bestand som naturen har brukt tusenvis av år på å bygge opp. Går en bekk tapt, mister vi samtidig en brikke i naturens puslespill. Hørselsskadet

De få solstrålene som klarer å trenge seg gjennom de tette trærne over Rimibekken, treffer vannspeilet som små lynglimt. En ganske så ideell bekk for yngel, ifølge de tre. Verre er det for fisken lenger oppe. Der går bekken i rør under E 39, og enda lenger oppe er det bunnforholdene som ikke er helt ideelle, ifølge entusiastene. - Fisken som bor der, er nok hørselsskadet etter å ha hatt trailere til nabo i mange år, mener Kenneth mens Rådmund humrer.Kjetil forklarer at sjøørreten er en art som klarer seg spesielt bra, mye bedre enn laksen. - Sjøørreten klarte seg i perioden med sur nedbør, da laksen måtte gi tapt. Da laksen kom tilbake, ble sjøørreten tvunget ut i bekkene, og også her har den funnet seg til rette. Likevel er det sjeldent du hører om at folk vil gjøre noe med vilkårene for denne fisken, mener Kjetil. Som forklarer at ofte er det bare ørsmå ting som skal til for å hjelpe fisken litt på vei. Av og til er det bare en gren eller en stein som må flyttes litt, slik at fisken får optimale forhold. - Her, for eksempel. Her har bekkeløpet delt seg i to, og det betyr lite vann i begge løp. Nå skal vi bare lage en liten demning, sånn at det kommer mer vann til kulpene. Fiskene trenger kulpene for å hvile, men også for å overleve ved tørke, forklarer Kjetil mens han flytter stein, og «rydder» litt i bekken.Under ryddingen lurer Kenneth på om folk kommer til å synes at de er litt rare, og Kjetil og Rådmund begynner å le. - Det handler jo bare om at vi liker å se liv, og at vi ikke liker det hvis det dør ut. Egentlig vil vi bare fortelle folk at den lille bekken som går over et jorde, er full av liv, og er kjempeviktig for livet som bor i den. Å bevare bekkene sikrer både sjøørreten, men også artsmangfoldet generelt, sier Kjetil. Kenneth legger til: Vi synes dette er en ordentlig koselig jobb. En koselig, men alvorlig jobb. hanne.christine.boro@fedrelandsvennen.no