ITALIA REGGIO DI CALABRIADe unge står scenevante med drinken i hånden ved Arco della Pace, Fredsbuen, ved inngangen til Parco Sempione i Milano. Her møtes de bedre borgeres sønner og døtre til aperitiff og tapas. De er barn og barnebarn av Italias økonomiske mirakel. Foreldrene har slitt for å få velferdsstat og økonomi i gang etter fascisme, krig og elendighet. Nå det deres tur til å føre miraklet videre. Men noe knaker i fugene som skal lime samfunnet sammen.I hele Italia lyder et stort sukk. Optimismen er forsvunnet, og de fleste har bare et skuldertrekk til overs for de to hovedbeilere til statsministerposten, den venstreorienterte Walter Veltroni og den liberale Silvio Berlusconi. — Hvilken forskjell gjør det om det blir den ene eller den andre, lyder det oppgitt fra en befolkning som på få år har opplevd at tryggheten holder på å forsvinne.

Fast jobb er for mange unge en uoppnåelig drøm, etter at løsjobber på korttidskontrakter har vunnet innpass. Veksten er på EUs bunn-nivå, og utsiktene for 2008 er enda dystrere. Det økonomiske mirakels arvinger mangler svar på hvordan stoltheten skal gjenvinnes i støvlelandet. FORFALLET på Po-SLETTEN.

Angela Fiorini, som i ti år var borgermester i Pero, en mindre kommune nær Milano, summerer opp situasjonen:- Statsminister Romano Prodi har ikke utrettet nok. Han har hatt sine egne allierte imot seg. Berlusconi er langt foran, og venstresiden mister stemmer fordi folk blir hjemme.Veien ut av Milano er en kulisse av elendighet. Fabrikker som før blomstret langs motorveien mot Venezia, ligger nå misligholdte. Forfallet på Po-sletten, som mer enn noe annet sted bidro til å trekke Italia opp i den europeiske superliga, er slående.Takket være maurflittige småvirksomheter med en skog av underleverandører, var Italia før hestehoder foran når det gjaldt omstilling til skiftende markeder. I Castel Goffredo øst for Milano levde byen av å strikke nylonstrømper på små strikkemaskiner som ble fast inventar i de fleste hjem. Også på Ermanno Scutteris strømpefabrikk Elga spant nylontrådene lystig. KINESERE.

Nå finner vi en eneste hjemmestrikker i byen. - Kinesernes skyld, lyder forklaringen.Få kilometer unna summer symaskinene. Kineserne trer nålen, men de vil ikke fotograferes. Akkurat nå står symaskinene stille mellom enorme hauger av hvitt stoff. Store plastsekker er fylt med hvite, stramtsittende undertrøyer som snart vil ende på Europas ungdom.I Prato lenger sør er mellom 12 og 25 prosent av byens innbyggere kinesere, antallet svinger avhengig av om man teller med de illegale. Her nær Firenze er det innovasjon og haute couture som skal bære italienske tradisjoner videre. Kineserne er italienerne overlegne når det gjelder masseproduksjon: - Hvis man gir dem en modell i dag, er den i butikken om en uke, sier Giovanni Tuffani, som selger italiensk mote i New York og Sør-Korea. ABORTER i VALGKAMP.

Takket være innvandrerne er Italias fødselsrate 1,35 barn pr. kvinne, en fremgang i forhold til 1994 da tallet var 1,22. Forestillingen om italienske storfamilier hører svunne tider, eller det fortsatt fattige Italia i sør. Italias 24 millioner familier består i gjennomsnitt av 2,5 personer.I valgkampen er retten til abort blitt et kjernespørsmål. For en måned siden tok en gynekolog i Genova sitt eget liv. Han utførte aborter på sin privatklinikk. Etter inngrepet fortalte kvinnen det til en venninne i anti-abort-bevegelsen, og så brøt helvete løs for den 54-årige gynekologen. Til sist orket han ikke presset og sjikanene og hoppet ut fra 11. etasje.Tv-verten Giuliano Ferrara har bygget et parti på abortmotstanden. Den normalt så populære tv-verten ble møtt av flygende tomater, da han nylig holdt møte i Bologna. Scenen gjentok seg i Milano. Italienske kvinner vil bestemme selv. For mange barn vil være en direkte hindring for å få hverdagen til å gå opp.Daniela Turganti står opp klokken seks, kjører sønnen til skole halv åtte, møter selv på jobb åtte, iler hjem for å lage middag til familien klokken tolv, fortsetter på jobben klokken ett, får fri klokken seks og haster hjem for å lage kveldsmat. Husarbeidet er helt og holdent hennes, også den nesten rituelle stryking, som er italienske kvinners glede og plage. - Stryking og husarbeid klarer jeg på én dag, forklarer Daniela Turganti som bor i nær Verona. ungT håP.

Verona er kommet på den innenrikspolitiske dagsorden, etter at Lega Nords unge håp, den 40-årige Flavio Tosi, ved lokalvalgene i fjor overtok borgermesterposten.Tosi og hans parti er kjent for en hard kurs overfor innvandrere. Når Tosi beveger seg rundt i byen, skjer det i en skuddsikker Audi og med to livvakter i nærheten. For ikke alle de 272.000 innbyggerne er like begeistret for den kontante borgermesteren.I Veronetta kvarteret, som bebos av byens rundt 30.000 innvandrere, har folk fått føle den harde linjen. Politirazziaer hører til hverdagen, og Roberto Mateszani, som er advokat i innvandrersammenslutningen, nøler ikke med å kalle Flavio Tosi rasist. ILLEGALE INNVANDRERE.

Mateszani er den flinke advokaten som hjelper immigrantene som rammes av lover iverksatt for å komme problemet med illegal immigrasjon til livs. Hvert år kommer 20.000 illegale immigranter til Italias kyst. Andre, som Amid fra Marokko, har betalt for å bli smuglet inn via Spania. Amid hører til de heldige som profitterte på et amnesti som Berlusconi utstedte til illegale innvandrere i 2003. 700.000 fikk automatisk oppholdstillatelse. Amid var en av dem. Nå bor han i en miserabel boligblokk til skyhøy husleie. Nesten daglig kommer politiet på besøk. Amid sitter på kjøkkenet sammen med vennen Ahmet. Han har vondt i ryggen etter å ha losset og lesset lastebiler i årevis hos en av underleverandørene som leverer billig arbeidskraft til større virksomheter.- Vi er dagarbeidere, konstaterer Amid, som sparer for å få sin marokkanske forlovede til Italia. AVFALLSBERG.

I Verona er det rent og ryddig. Også det står Flavio Tosi for, og derfor ergrer det ham at Italia i de seneste måneder er blitt kjent for avfallsbergene i Napoli og Caserta-provinsen.- Det skyldes politikere som samarbeider med de økonomiske kriminelle, er Flavio Tosis analyse.I fjor utga journalisten Roberto Saviano boken «Mafiaen i Napoli», hvor han satte navn og adresse på flere medlemmer av mafiaen. Saviano beskriver nøye hvordan mafiaen styrer både den legale og ikke minst den illegale avfallshåndtering. Resultatet er at uansett hvor mange penger det bevilges til losseplasser og forbrenningsanlegg, så går pengene opp i røyk. Avfallsskandalen har bredt seg til distriktets stolthet, bøffelmelk-mozzarellaen, etter at det ble funnet dioksinrester i et parti ost. I Agropoli ved Salerno gumler Giuseppe Politos 500 bøfler tilfreds. Giuseppe er sint på at det også skal gå ut over ham og hans besetning at det ikke er styr på sakene 100 kilometer lenger nord. Men det er ingen vei uten om ekstra kontroller, prøvene skal sendes helt til Amsterdam. Først når analysene er ferdig, frigis melken.- Det koster tid og penger, vi blir teppebombet med kontroller, konstaterer Polito ergerlig. Man skal spise minst syv kilo mozzarella for å bare å være i nærheten av et helseproblem, sier han.Polito og hans fettere, som også lever av de langhornede bøfler, er ikke i tvil om at Berlusconi vil være best til å løse problemet.- Frie næringsdrivende stemmer på ham, sier de.Samme kveld lover Berlusconi å komme regelmessig til Napoli for å bekjempe avfallsproblemet. Walter Veltroni slår på sin side fast at bekjempelsen av økonomisk kriminalitet er en felles utfordring som ikke kan løses av én mann.- Det er ikke bare en drøm at vi kan eliminere mafiaen, sier Veltroni som fører valgkamp med Barack Obama og Martin Luther King som forbilder. MAFIAOPPGJØR.

I Reggio di Calabria skrider rettssaken mot de stridende familier Nirta-Strangio og Pelle-Vottari fra fjellbyen San Luca langsomt fram. Det lokale mafiaoppgjøret fikk et streif av verdensberømmelse, da fem italienere ble funnet drept i den tyske byen Duisburg. De kom fra San Luca.Ved kirkegården stirrer en mann på oss og av blikket forstår vi at vi ikke er velkommen. Mannen venter til vi har snudd bilen, og kjører langsomt foran oss fra fjellet. Først da han har sikret seg at vi forlater byen, forsvinner han. San Luca er ikke for fremmede. Hva som foregår i San Luca er ikke noe man blander seg i. Livet skal ikke gjøres mer besværlig enn høyst nødvendig, og det kan være vanskelig nok å få hverdagen til å gå opp her i sør, hvor arbeidsløsheten er størst. Tross massiv økonomisk hjelp har Sør-Italia aldri fått del i det økonomiske mirakel. Og her er det ingen til å føre det videre. De unge har for lengst reist nordpå for å finne arbeide.Tekst: Jette Elbæk Maressa, Jyllands-Posten(Bearbeidet for Fædrelandsvennen avHelge Stavik)