KRISTIANSAND: Den psykiatrisk sakkyndige, pensjonert professor Kjell Noreik (71), avviste at Kristiansen har to ulike personligheter. Han er ikke noen spaltet person a la «Dr. Jerkyll and Mr. Hyde». Som de fleste av oss er Kristiansen et menneske med ulike sider. Han kan være hyggelig, vennlig og høflig. Men også sint, aggressiv og truende.— Menneskesinnet er komplisert.SÅ UKOMPLISERT kan det sies, av en professor med doktorgrad i sosialmedisin og atskillige andre eksamener - i livets lange skole.Selv iler jeg til med å understreke det jeg og mange andre har så lett for å glemme. At Viggo Kristiansen i Baneheia-saken er tiltalt for en forbrytelse han ikke har tilstått. Og at ingen er skyldig før dom har falt, uansett hvordan man vurderer bevis og indisier.- Han kom med angstskapende kommentarer, sa et vitne. Hun ville ikke gjenta ordene, men følte seg såpass truet at hun tidvis måtte la andre lufte hunden for seg.- HAN VISTE FINGEREN eller kom med sex-fikserte kommentarer hver eneste gang vi passerte, fortalte en kvinne. Hun var mest redd på sine døtres vegne, og forbød dem å leke sammen med Kristiansen.En familiefar sa Kristiansen uttrykte aggressivitet, hensynsløshet og rasisme. Kristiansen var gatas problem, i et ellers hyggelig boligområde. Vitnet så fram til at tiltalte skulle flytte hjemmefra.- Vi følte oss ikke trygge. Det var noe udefinerbart, han hadde en uhyre skremmende utstråling, sa familiefaren.Mange tidligere vitner har tegnet liknende bilder av denne storkjeftede, allestedsnærværende bøllen med sin fåmælte makker Jan Helge Andersen på slep.SAMTIDIG VAR HAN altså populær blant ungene i gata. De skjønte nok ikke, slik de sakkyndige mener å vite, at det var fordi småbarnas lekeplass var en arena han behersket. I den voksne verden - der han aldersmessig hører hjemme - var han en tilkort-kommer og spilte rollen som bølle.Enkelte prøvde forgjeves å snakke ham til rette. Noen vurderte å anmelde ham til politiet, men lot være fordi de ikke trodde det nyttet. Andre hadde tanker om å klage til foreldrene hans. Det er lett å forstå at de lot det være, for ikke å legge stein til byrden. Alle trakk - nesten bokstavelig - gardinene for. De gjorde det de fleste av oss gjør i tilsvarende ubehagelige situasjoner, de unnlot «å blande seg inn».TANKEN STREIFER MEG, nå i etterpåklokskapens klare lys, at kanskje skulle de ha gjort nettopp det. I stedet for å sitte alene med sin angst bak gardinene, burde beboerne på Eg ha forent sine krefter? Gått i tog eller samlet underskrifter? Burde de forlangt at Kristiansen fikk hjelp, slik vi nå vet han hadde trengt? Og de selv beskyttelse, for å bedre sin egen og barnas livskvalitet? Stått fram og krevd aksjon fra politi, barnevern, psykiatri, kort sagt samfunnet? Eller burde samfunnet - hvem nå det måtte være - ha tatt langt sterkere grep enn de som ble tatt?Spørsmålene er mange. Jeg har ingen svar.HVIS'ENE i barnedrapssaken er like mange. Derfor også dette: Hvis beboerne på Eg hadde aksjonert, kunne det ha gitt resultater? Mer konkret: Kunne det ha forhindret tragedien i Baneheia, og spart to liv? Eller fire - hvis altså de tiltalte dømmes?Jeg mener ikke å moralisere, jeg vil ikke anklage vitnene som nå klager. Beboerne på Eg skal ikke stigmatiseres. De har hatt det vondt nok, både før og etter. De har ikke ansvar for det grusomme som skjedde 19. mai i fjor.Jeg kan likevel ikke la være å spørre om de kunne ha gjort noe. I denne saken er det for sent. Katastrofen har rammet familier, to boligområder - en hel by. I et større perspektiv er spørsmålene verd å reflektere over. Kan og bør vi, du og jeg, involvere oss sterkere? Som naboer, venner, kolleger eller «bare» medmennesker. Blande oss inn, ta affære, engasjere oss. Ta ubehaget ved å slå alarm.VI LEVER i et gjennomregulert velferdssamfunn. Etater, institusjoner, vesener, organisasjoner og myndigheter har ansvar for de fleste mellommenneskelige forhold.Jeg vet ikke om det er realistisk, eller har noe for seg, å «privatisere» dette ansvaret.Men det aner meg at det er et forsøk verd.