KRISTIANSAND: De har minst to felles trekk, de fire mødrene. Det ene er at de stiller opp. Det andre er at de bærer sorg over hvert sitt barn som — bokstavelig og billedlig - har mistet livet.Jeg har en følelse av at det er for å ære et minne, at mødrene til Lena og Stine Sofie har slitt seg gjennom lidelsene i rettssal 1. Jentene deres fortjente mødrenes lidelse. De vil hedre sine små. De vil synliggjøre sorgen overfor de tiltalte og andre aktører. De vil gi ansikt til en smerte som ikke fulgte barnet i graven.Mora til Jan Helge Andersen har stått last og brast med sin sønn og hans skam.I går kom mora til Viggo Kristiansen. Alle øyne - unntatt sønnens - bet seg fast i skikkelsen, da hun gikk de få skrittene fra døra til vitneboksen. Så fikk vi endelig vite hvordan hun ser ut, mora til en monsterfremstilt tiltalt. Hun er femti år, har tre sønner - og høyst vanlig på alle måter.Men sjels styrke må hun ha. Jeg prøver å se for meg hva det koster å ta plass i vitneboksen. Med sønnen til venstre, de to ofrenes mødre til høyre og svartkledde dommere og advokater foran. Med blikkene fra hele landets presse i nakken.I motsetning til andre møter hun frivillig. Som mor har hun ingen vitneforpliktelse overfor retten. Men hun har et barn - riktignok i en voksen kropp - å ivareta.Historien hun forteller har få lyspunkter. Hun har lite å rose seg av - om ikke i innsats, så i alle fall i resultat.Gutten hennes agerte ikke som andre og ble tidlig et problem. Han raserte hjemmet, provoserte naboene, skulket skolen, løy og brølte, kom til kort i de fleste sammenhenger - tilsynelatende den fødte taper. Han fikk familien - foreldrene og to brødre - til å ryste i sine grunnvoller.- Noe var ikke som det skulle. Men han var ikke bare en jævelunge. Sa mor stillferdig.Hun snakket om konsentrasjonsproblemer og lesevansker. Om uroen i kroppen. Om grensesetting som et uoppnåelig mål.Sønnen klamrer seg til kulepennen på niende dagen. Tegner hjelpeløse tegninger, skjermer ansiktet med venstrehanda og borer blikket i bordplata. Han flirer litt ved et par anledninger - det virker verken veloverveid eller særlig modent.Mor tenker nok sitt. Det er kanskje nettopp derfor hun sitter i vitneboksen - hun vet at han trenger henne. Hun har gitt år av sitt liv for å få sønnen på skinnene. Hun har ofret krefter og tårer. Alltid klamret seg til håpet.- Husker du 13. september i fjor, spurte advokaten.Det kan noteres som et av rettshistoriens mest meningsløse spørsmål. Og dem er det stilt mange av fra før.Om hun - moren - husket dagen da sønnen ble arrestert og siktet for seksualovergrep og drap?Hun var på vaskerijobben da mannen hennes kom med budskapet. Hun brøt sammen i tårer. Hun svingte mellom tvil og tro. Hun hadde tillit til rettsvesenet. Hun hadde en problemsønn, javel. Men seksualforbryter og morder? Nei, hun kunne ikke tro det.Nå vet hun. At sønnen har tilstått overgrep og kikking. Det vil resultere i en lang fengselsstraff.Om noen uker får hun vite om retten fester lit til hans forsikringer om at han ikke var i Baneheia. Gjør retten ikke det, blir fengselsstraffen enda mye lenger.I denne sammenheng spiller det underordnet rolle. En mor er en mor. Også Viggo Kristiansens.* * *«Morskjærligheten garanterer betingelsesløst barnets liv og dets behov. Det forutsetter hos moren en holdning som vekker kjærlighet til live hos barnet, så det føler: det er godt å leve, det er godt å være en liten gutt eller en liten pike, det er godt å være på jorden». Det har den tysk-amerikanske psykoanalytiker og filosof Erich Fromm sagt.Viggo Kristiansen føler neppe det er godt å være på jorden. Jeg har en fornemmelse av at han aldri noen gang har følt det.Men kanskje var gårsdagen litt bedre enn de dagene som har vært - og de som kommer.Fordi han - den forhatte og avskydde - følte varmen fra et menneske som elsker ham. Slik bare en mor kan.