— Sønnen min hadde en gravemaskin. Han løftet steinen forsiktig opp, den så ut som en fin helle. Så vi tenkte å ta vare på den. Da så vi at det var noe oppi kanten. Jeg sa til sønnen min at det er noe rart med denne steinen, forteller Arnfinn Henriksen på Hogganvik gård utenfor Mandal.
Steinen var full av mold, så de hentet noe vann og spylte jorda av. Da kom de fram, runer som hadde ligget skjult ned mot bakken i mange hundre år. Arnfinn Henriksen hadde avdekket den første runesteinen med eldre runealfabet som er funnet i Norge siden 1947.
Fylkeskonservatoren ble kontaktet, og snart vrimlet det av begeistrede forskere på Hogganvik.— Det var som en kombinasjon av julaften og 17. mai, en fantastisk opplevelse! sier James Knirk, professor ved Universitetet i Oslo med ansvar for Runearkivet ved Kulturhistorisk museum.
Det skulle vise seg at innskriften var risset inn en gang mellom 300 og 500 etter Kristus. Å riste runer i stein har vært en tidkrevende oppgave, men runeristeren ga seg ikke før han hadde 61 tegn på plass. Dermed ble innskriften på Hogganviksteinen den nest lengste fra den eldste tiden i Norge, bare slått av Tunesteinen i Østfold, der budskapet er dobbelt så langt.
Teksten på steinen fra Mandal har ikke vært enkel å tyde. Det ser ut som om den er reist til minne om en mann som het Kelba-Thewar og at runeskriveren har hett NaudigastiR eller «Nødgjest». I tillegg kalte han seg «Jerven». Innskriften er også utstyrt med bokstavmagi og en henvisning til et nav eller en nål.
7000 runeinnskrifter
Det er ikke hver dag man finner nye runeinnskrifter, så når det skjer, er det alltid en stor begivenhet for runologene. Det er funnet over 7000 runeinnskrifter totalt i Europa, halvparten av dem i Sverige.— Det er stor tetthet rundt Stockholm og Uppsala, først og fremst runesteiner. Her i Norge har vi funnet 1600 innskrifter. Vi har gode bevaringsforhold her på grunn av klimaet. Vi har 300 innskrifter i stavkirkene våre og 100 i gamle steinkirker. Og da Bryggen i Bergen brant i 1955, gravde man seg nedover i århundrene og fant hele 600 innskrifter, forteller Knirk.
De mest «langveisfarende» runene finner man forresten i Hagia Sofia i Istanbul! Her fant man nettopp den tredje innskriften.
— Vikinger var livvakter for keiseren i Konstantinopel, og Hagia Sofia var en kristen kirke den gangen, sier Knirk.
Runeskriftens sentrum har vært det sørlige Skandinavia, særlig Danmark. Men runene har vært brukt av langt flere enn bare skandinaver. På listen finner vi alt fra frankere og burgundere til frisere, anglere og saksere.
Hvor runene egentlig oppsto, er noe de lærde har strides om. Men funn av innskrifter i Romania, det sentrale Tyskland og Ukraina kan tyde på at runene ble «oppfunnet» i ett av disse områdene. Andre har pekt på alpelandene eller Jylland. Stor uenighet, altså. «På ett punkt er imidlertid de fleste runologer stort sett enige: Det latinske alfabetet påvirket runeinnskriften i en eller annen form i dens oppkomst», skriver runolog Terje Spurkland i boka «I begynnelsen var Futhark». Likheten med de latinske bokstavene er slående. Men mange av runene ble skåret i tre og fikk sitt preg av det. De unngikk helst buer og vannrette linjer og brukte i stedet vinkler og skråstreker. Det gjaldt å gjøre risse-jobben enklest mulig.De aller eldste innskriftene har man funnet på våpen og redskaper dypt nede i dansk mose, trolig er de fra 100-200-tallet. De eldste i Norge ble risset inn på spydspisser, som et funn fra Øvre Stabu på Toten, som er fra 175-200. Ja, husker du futhark-en fra skoleundervisningen? Flere av de gamle innskriftene førte opp hele runerekken, og futhark var de seks første tegnene. I starten hadde man et fellesgermansk runealfabet på 24 tegn, senere ble dette rasjonalisert ned til 16. Det førte til at ett tegn kunne stå for flere lyder.
Opp-ned og fram og tilbake
Runeristerne gjorde det ikke lett for dem som skulle tyde det de skrev i ettertid. Det var ikke uvanlig at runene ble skrevet speilvendt eller snudd opp-ned. Ofte manglet det mellomrom mellom runene. Og var den siste runen i ett ord lik den første i den neste, ble det som regel ikke skrevet to runer. Overført til vår skrift i dag ville «god dag» og «legge egg» bli skrevet «godag» og «legeg». Mange forkortelser ble brukt, slik at flere lyder ble skrevet med samme rune. Å hogge inn runer i stein var nok både tidkrevende og kjedelig, ikke rart de tok sine snarveier!
At runene på denne måten kunne bli vanskelige å lese, var heldigvis en del av runeristerne bevisste på. Enkelte satte inn orddelere som dobbeltpunktum eller dobbeltkors. Og etter hvert begynte de å bruke prikker over u, k og i for å vise at de sto for lydene ø, g og e.I dag tar vi for gitt at alt leses fra venstre mot høyre. Men det var ingen selvfølge for datidens skrivere. Enkelte skrev begge veier på samme innskrift, omtrent som man ville føre en plog over et jorde, fram og tilbake.
Blar man opp i en norrøn ordbok, finner man flere betydninger av ordet «rune», fra mysterie og hemmelig kunnskap til noe man hvisker til en annen. Så kanskje kan opprinnelsen til runene ha med magi å gjøre. En annen teori er at folk rett og slett trengte en måte å kommunisere på, etter hvert som samfunnet ble mer komplisert.
Like til 1800-tallet
Og runene var utrolig utholdende. Da kristendommen og det latinske alfabetet kom for fullt, levde de to skriftformene side om side. Til kongelige og kirkelige skriv ble det latinske alfabetet benyttet, mens runene ble brukt til korte meldinger eller til å merke reisegods. Like til 1400-tallet var runene i daglig bruk i Norge, og i Dalarna i Sverige satset man på runer, blandet med latinske bokstaver, til like inn i det 19. århundret!— Dette er bare en antakelse fra min side. Men om vi sier at bare én prosent i Norge behersket latinsk skrift i middelalderen, var det nok 10-20 prosent som forsto runer, sier James Knirk.
At runer virkelig ble brukt i det daglige, pulserende livet fikk man bevis for da man begynte å finne godt bevarte runepinner under utgravningene på Bryggen i Bergen.
Mange av pinnene ser ut til å være ristet på et vertshus. Her grep man kanskje til kniven når beinet var gnagd reint for kjøtt. «Nu er skøra mikil» betyr vel noe slikt som «Nå er det et svare leven her!» Og riktig rørende er pinnen med teksten «Gyda segir at thu gakk heim», «Gyda sier at du skal gå hjem!» Vi ser for oss Gyda som utålmodig venter på at mannen skal komme seg ut av vertshuset og sender sønnen eller datteren av gårde med en beskjed. Mannen har tydeligvis svart, for det ser ut til at to har skrevet på pinnen. Men dette er svært vanskelig å lese. Skal vi tippe at mjøden har gjort sin virkning?
«Ingebjørg elsket meg …»
Og det er mer. Runolog Terje Spurkland ser for seg et trekløver av «gutta-boys» i kroken på vertshuset. De morer seg med å riste runer på et sju centimeter langt trestykke som går på rundgang. Her er en populærbetegnelse på det kvinnelige kjønnsorgan skåret inn tre ganger, så vi velger å sette inn noen prikker:
«Jon Silkef… eier meg, og Guttorm f…sleiker ristet meg, og Jon f…kule tyder meg».Innskriften er ristet inn med tre hender, og de har nok hatt det moro på kroa.
Andre prøver på runepinneinnskrifter fra mudderlagene på Bryggen:
«Jeg elsker den mannens kone så høyt at ilden tykkes meg kald! Og jeg er den kvinnens elsker».
«Ingebjørg elsket meg da jeg var i Stavanger».
«Smed lå med Vigdis fra Sneldebeinene»
«Elsk du meg, jeg elsker deg, Gunnhild!»
Jo da, det er en lang vei fra de høytidelige runesteinene til de lystige lag på Bryggen i Bergen i runenes siste tid.
Og Hogganviksteinen? Den er pakket pent og pyntelig inn i sin «vinterkåpe» og venter på våren.
— Det har vært mye styr, men morsomt også. I fjor hadde jeg en hel buss med forskere her, sier Arnfinn Henriksen.
Kilder: «I begynnelsen var futhark» av Terje Spurkland, «Skriftens historie» av Andrew Robinson, nrk.no, Wikipedia, diverse avisartikler.
Arkeologene har gjort funn
- Dette er et sensasjonelt funn