Bill Weaver kom fra London med ettermiddagstoget, et somletog med overgang ved Swindon. Klokken ble ni om kvelden før han var fremme i Bath. Det var stjerneklart, og månen kom akkurat opp over hustakene rett overfor stasjonsinngangen. Men det var drepende kaldt i luften, vinden svøpte isfolie over kinnene. «Unnskyld,» sa han, «men finnes det et rimelig hotell ikke så altfor langt unna?» «Forsøk Klokken og dragen», sa bæreren. «Hotellet ligger et par hundre meter nedover veien», fortsatte han.Billy takket, grep kofferten og begynte å gå. Han hadde aldri vært i Bath. Han kjente ingen i Bath. Men Mr. Greensdale ved hovedkontoret i London hadde fortalt at det var en strålende by.Bill gikk med kjappe skritt nedover veien mot hotellet. Det var mørkt ute. Så mørkt at Billy ikke kunne se sine egne bein trippe bortover veien. Stille var det også. Det eneste han kunne høre var hjulene til trillekofferten som bråkte på den skranglete veien. Han gikk og gikk, men fant ingen hotell. Andpusten som han var, bestemte han seg for å ta seg en pause. Billy satte seg ned på kofferten sin, og tente en sigarett. Bak seg hørte han rasling i skogen. Han snudde seg brått, men det var for mørkt til å kunne se noe. Etter at sigaretten var røykt opp, reiste han seg og gikk videre. Nå var han så kald at han småløp bortover den folketomme gaten. Langt, langt borte så han tegn til lys. Det var ikke vanskelig å se, siden alt annet var helt mørkt. Da han så lyset, ble Billy så glad at han nærmest spurtet. Han stoppet ikke før han var kommet til inngangsdøra. Akkurat idet han tok i dørhåndtaket, åpnet døren seg av seg selv. Fortumlet gikk han inn og ringte på ringeklokken som sto ved resepsjonen. Døra til bakrommet sto oppe, og han kunne høre radioen stå på.Det eneste Bill ønsket seg nå, var en myk og god seng han kunne tilbringe natten i. Mens han funderte på hva han skulle gjøre, kunne han høre skritt komme nærmere.Fra bakrommet kom det en gammel dame. Hun så glad ut, som om hotellet ikke hadde vært gjestet på årevis. «Har jeg kommet til hotell Klokken og dragen?» spurte Bill. «Ja. Kan jeg hjelpe deg med noe?» svarte damen. Hun hadde runde, sotete briller og grått hår. Det var like grått som de mørkeste skyene en kald høstdag. «Jeg vil gjerne ha et hotellrom for en natt. Navnet mitt er Bill. Bill Weaver», sa han. Hun ga ham en nøkkel, viste vei til heisen, og ønsket han en uforglemmelig, men fin natt. Hotellrommet var ikke særlig fint. Sengen var hard, det var kaldt og det luktet en blanding av råttent egg og kattetiss. Men Billy var så trøtt at han ikke brydde seg om det. Han la seg i sengen og sovnet så fort han lukket øynene.Brått våknet han av tunge skritt fra gangen. En nøkkel ble vridd om i nøkkelhullet, og døren gled sakte opp. Billy var så trøtt at han ikke orket å bry seg. Det eneste han gjorde var å dra dynen godt over skuldrene, så kaldt som det var. Bare noen sekunder etter våknet han igjen brått. Den gamle damen i resepsjonen sto ved sengekanten og så ned på ham. Hun grep fatt rundt halsen hans, dro ham ut av sengen og fant fram to tykke tau som hun bandt hendene hans fast med. Han sa ingenting mens han prøvde å gjøre motstand, men damen var sterk. Hun slepte ham med seg på det støvete gulvet, ned alle trappene til resepsjonen. Damen sparket ham ned i en mørk kjeller. Billy skjønte ingenting. Hvorfor var han her? Hva hadde han gjort? «Hvem er du, og hvorfor gjør du dette mot meg?» ropte han desperat. Hun svarte ikke. Han hørte skrittene hennes bli svakere og svakere og til slutt ble det helt stille. Han skalv. Det var minst dobbelt så kaldt som oppe på hotellrommet. Etter flere timer med hakking av tenner, tenking og sult, kom endelig damen tilbake. Hun åpnet døra brått, satte en tallerken med tørre skiver med skinke og et glass vann på det øverste trappetrinnet. Billy var så fryktelig sulten. Han glefset i seg maten selv om skinka smakte salt som Dødehavet.Billy merket ikke at damen hadde stått ved døren og sett på, før han hadde spist opp. Han spurte henne igjen hvorfor hun gjorde dette mot ham. «Jeg trodde du var smart nok til å finne ut av det selv», sa hun. «Men jeg har nok tatt feil. Du var jo dum nok til å gi mannen min tolv års fengselsstraff også», fortsatte hun. Billy ble forvirret. Utallige tanker suste gjennom hodet. Han hadde vært dommer for så mange saker i det siste, men ingen passet med det damen sa. Det virket som om damen leste tankene hans, for hun sa til ham at det var for tolv og et halvt år siden.«Er du {hellip} er du kona til Mr. Greensdale», spurte han sjokkert.Han hadde rett. Hun var kona til den tidligere kollegaen hans. Han hadde sittet i fengsel i 12 år fordi Bill hadde dømt ham for å ha kidnappet ei lita jente. «Alt dette har mannen min og jeg planlagt nøye. Han vil jeg skal være like forferdelig mot deg som du har vært mot ham. Her skal du være i tolv år, nøyaktig like lenge som mannen min var i fengsel». Billy visste at han måtte gjøre noe med en gang for å komme seg opp fra kjelleren, og vekk fra hele stedet. Han skrek høyt. Høyt nok til at en hel verden kunne høre ham.«Går det bra, Billy? Du har bare drømt, vennen min». Billy våknet og kikket sjokkert rundt seg. Han kunne se hele familien sin rundt sengen. Kona, sønnen og de to døtrene. Han var gjennomvåt av svette, som en hund etter en lang tur i regnvær. «Du må stå opp nå, ellers rekker du ikke saken med Mr. Greensdale», sa Mrs. Weaver til sin mann.