KRISTIANSAND: — Hei, sjekk den der! Den har en unge på ryggen, roper Jonas Nomeland ivrig. Den lille apen kikker ned med store øyne. Trettenåringen fra Torridal utenfor Kristiansand er med på sin tredje Dyrepasserskolen-arrangement i Kristiansand dyrepark. Han er snart klar for å overta ansvaret for hele fôringen.

Under den årlige Dyreparkfestivalen arrangeres det mange aktiviteter i parken. Dyrepasserskolen er en av dem. Her kan barn over ti år få prøve seg som omsorgsperson for firbeinte.

— Jeg er glad i dyr. Jeg liker nesten alle. I alle fall alle de jeg har vært hos til nå, forteller Jonas.

Frokost servert

Det er tid for frokost inne hos ringhalelemurene. Apene med de karakteristiske sort- og hvitstripete halene skjønner godt hva som er på gang. Uroligheten sprer seg. Også til barna som er med på Dyrepasserskolen. De er mer enn klare til å gå inn i buret og servere dyrene.

— Men husk en ting, og det er viktig: Ikke prøv å holde lemurene eller klappe dem. Det liker de ikke. De er nysgjerrige, men vil ikke holdes på. Hvis dere gjør det likevel, vil de kunne bite dere. Og de biter hardt! advarer dyrepasser Hildegunn Johannessen.

Inne i det store buret får barna hver sin neve med mat som apene kan forsyne seg av. Jonas Nomeland får snart mange nye apevenner der inne. Det gjør de andre barna også. Det er lett å bli populær når man byr på godsaker.

Savner mamma

— De er kule, disse lemurene, konstaterer den ferske dyrepasseren. Mens han sitter i ro på en stein blir han nesten overfalt av lemurer. De lar seg ikke be to ganger når det gjelder frokost. En sitter på skulderen hans. En ved siden av på steinen og gomler i seg maten som serveres fra hånden. Tre-fire andre lemurer spretter rundtforbi og venter på at sjansen skal by seg. De er fullstendig blottet for køkultur, disse dyrene.

Etter at de gamle, tannløse sorte makiene har fått tildelt sin spesialfrokost bestående av myk banan, dukker en bitteliten ringhalelemur opp hos dyrepasser Hildegunn.

— Dette er Alfa. Hun er tre måneder nå. Da hun ble født, ble hun forlatt av mammaen sin. Hun koser med denne bamsen i stedet for moren sin. Hun får litt ekstra kos hos oss også, sier dyrepasseren. Den bitte lille skapningen tviholder på den oransje bamseapen og har helt klart et nokså intenst forhold til den. Det må være lov når mamma bare stikker.

Bananer i lange baner

Borte ved sjimpansene kommer Hildegunn drassende på en klase bananer og noen meter med tykk gummislange.

— Nå skal dere få en bit av denne slangen. Så tar dere en halv banan, og dytter den inn i midten av slangen med en pinne. Dette blir en fin snacks og noe å holde på med for sjimpansene. De trenger litt å jobbe med, forklarer dyrepasseren.

«Elevene» stapper, dytter og moser bananene inn i slangene med stor energi. Så skal maten overbringes. Mens barna er inne hos sjimpansene og gjemmer gummislangene med innlagt snadder rundt omkring, tiltar skrikingen fra dyrene utenfor. De vil inn. Nå har de ventet lenge nok, synes de. Ordet «brølape» får en ny dimensjon.

Som far, så sønn

Etter at alle er på rett side av gjerdet igjen, slippes sjimpansene ut. Kjendisen Julius viser muskler og tøffer seg litt. Han er fortsatt sjef. Men en deilig banan i gummislage kan få selv den tøffeste hardhaus til å roe seg ned.

Det blir stille et kort øyeblikk. Apene spiser frokosten ungene har tilberedt. Ungene ser fasinert på. Helt til Julius Junior finner det for godt å hoppe frem foran vinduet hvor to av jentene står og ser ut. Han slår i vinduet det han er god for, så jentene hyler av sjokk. Stillheten er brutt.

— Hei, så du det? Den lille apen skremte vettet av dem. Det er kult på dyrepasserskolen altså, flirer Jonas Nomeland.