KRISTIANSAND: Det er professor Tore Jørgen Hanisch ved Høgskolen i Agder som sammen med stipendiat Espen Søilen har skrevet boken «Norsk økonomisk politikk i det 20. århundre. Verdivalg i en åpen økonomi». Boken kommer på Høyskoleforlaget og slippes først i neste uke.— I betydelig grad er det Finansdepartementets historie som nå likevel kommer samlet ut, sier Hanisch, som mener boken er et originalt bidrag til etterkrigshistorien.Lærer ikke av historien

Hanisch ønsker ikke å lette for mye på sløret når det gjelder innholdet i boken, men noe er han villig til å si.- For det første er det forstemmende hvor lite vi politisk har lært av de krisene som har hjemsøkt norsk økonomi i dette århundre. Vi har hatt fem store kriser i økonomien i denne perioden: Krisen rundt 1990, tre kriser i mellomkrigstiden og det store eiendomskrakket i 1899. Det er påfallende likheter mellom dem, men vi har i liten grad evnet å lære av historien.- Kunne vi det da?- Avgjort. Og det er vår oppgave som historikere å gjøre historiske erfaringer relevante for å handle inn i nåtid og fremtid.Norges Bank

Hanisch trekker videre fram Norges Banks stilling som et interessant problem i norsk økonomisk politikk.- Norsk økonomisk politikk var i all etterkrigstid svært sentralisert. Norges Bank, som hadde en fri stilling før annen verdenskrig, ble etter krigen et forvaltningsorgan under Finansdepartementets styring. Det var mest praktisk slik, selv om dette forholdet ikke ble lovregulert før i 1985. Men da fikk vi til gjengjeld en lov som var foreldet allerede da den trådte i kraft.- Hva sier det om ansvarsforholdene i den økonomiske politikken?- At ansvarsforholdene hele tiden var uklare. Det fantes et stort praktisk spillerom for embetsverket og for dem som hadde hånd om tunge økonomiske beslutninger, uten at dette rommet nødvendigvis var klarert eller etterprøvbart politisk og rettslig. Tidligere sentralbanksjef Hermod Skånland hevdet f. eks. at han handlet på instruks da han pøste penger ut i markedet i et forsøk på å holde renten nede i 1986. Men selv etter to granskinger av begivenhetene rundt bankkrisen, har det ikke vært mulig å bringe klarhet i hvilke disse instruksene var.Økonomisk statskupp

— Hva kan vi lære av dette?- Vi kan ikke ha det slik. Etter min mening er det nødvendig med en omlegging av ansvarsforholdene. Norges Bank må ha større uavhengighet, men også mer ansvar.Begynnelsen til noe slikt kan ha inntrådt da Svein Gjedrem tiltrådte som sentralbanksjef på tampen av fjoråret. Fram til 1980-tallet hersket fastrentepolitikken som et etterslep fra 1950-årene. Fra 1986 av fikk vi fastkurspolitikken. Dermed fikk renten bli hva den ble. Vi gikk fra det ene rigide system til det andre. Begge deler er like uhensiktsmessig, og begge systemer var forankret i finanspolitiske dogmer.Gjedrem har nærmest begått et slags økonomisk statskupp ved å frigjøre seg fra tvangen i disse hensynene. Han har flyttet med seg makt på sin vei fra Finansdepartementet til Norges Bank. Gjedrem tar hensyn til mer enn bare forholdet mellom rente og valutakurs. Han innser at det kan koste for dyrt bare å ha blikket på disse to faktorene, slik vi lærte av erfaringene fra de tidlige 90-årene. I en liten og åpen økonomi klarer vi uansett hva Norges Bank gjør ikke å holde fast valutakurs.- Hva annet kan vi lære av de siste års begivenheter?- F. eks. at vi ikke klarer å bruke finanspolitikken for å kjøle ned økonomien. Det er ikke lett å bruke vei- og helsebudsjettene som brems i oppgangstider. Da er det tross alt lettere å ty til renten. Den lærdommen fikk vi på både 70- og 80-tallet og nå igjen i 1996-97. Det var umulig å kutte nok i budsjettene. Men den lærdommen er ikke særnorsk, den er internasjonal, sier Hanisch.