nazareth, etiopia: — Hva slags liv tror du dette er?Spør Yasmin med et bønnfallende, brunt blikk.- En far som er drept og en mor som bor i Norge. Og oss to jentene med ansvar for en handikappet bror. Hva slags liv tror du det er, gjentar fjortisen som bor sammen med Sulekha (16) og lillebror Omar (9).Det er det aller første hun sier etter vår ankomst. Og noe av det siste.De tre er barna til Fadomo som bor i Kristiansand og som vi skrev om i gårsdagens avis. I mer enn tre år har de levd uten mor. Helt alene har de vært siden mormor døde for to år siden.Søknadene om gjenforening er avslått fordi Fadomo tjener 50 000 kroner for lite. Og fordi myndighetene mener det ikke foreligger «særlige menneskelige hensyn». Fædrelandsvennen dro til byen Nazareth i Etiopia for å se hvordan de har det.Vi er ventet. De tar imot ute på gata og fører oss gjennom porten i den beskyttende muren rundt fire små hus. Innenfor er det et lite atrium med et par høner, en katt og noen lekende småbarn.- Her bor vi, sier Sulekha - ikke helt uten stolthet. Hun tilbyr tre små krakker til fotografen, tolken og journalisten. God standard

Rommet er pent og rent. Av god standard etter afrikansk målestokk. Lyseblå betongvegger, linoleum på murgulvet, skodder i vindusåpningene og lyspære i taket. Selv tar barna plass på madrassene, der de har sitt sengeleie. Det ene rommet på tolv-femten kvadratmeter er både stue og soverom. Innredningen ellers består av to kofferter som inneholder deres jordiske gods. Og oppå dem en liten reise-TV. Et lite rom ved siden av hører med. Det er kjøkken. «Møblert» med en krakk, en kniv, en primus, blikktallerkener og litt annet husgeråd. Akkurat nok til å lage og spise mat, verken mer eller mindre.- Hvordan ser en helt vanlig hverdag ut for dere?- Vi står opp og sitter her. Så går vi på butikken og handler litt mat for å lage middag. Så sitter vi her til leggetid. Vi går ikke på skole, og vi har ingen jobb. Omar leker kanskje litt ute i gården og vi ser litt på TV. Og så legger vi oss her på madrassene, sier Sulekha. Middagsmat

— Skal vi gå på butikken sammen, for å handle maten?- Nei, vi skal ikke på butikken i dag. Mamma sender penger hver måned, til mat og husleie. Det holder akkurat. Men denne måneden måtte vi kjøpe medisiner til Omar, og det tar et par dager før det kommer nye penger fra mamma. Men vi handler likevel. Knappe fem kroner for et halvt kilo ris, fire tomater og fire løk. Noen små kjøttbiter og et par ribbein av ei geit har Sulekha skaffet hos slakteren - på kreditt.Snart putrer primusen og Sulekha lager mat. Yasmin tar oppvasken. Omar lever i sin lukkede verden. Han ble døv som ett-åring, etter en bombeeksplosjon i krigsherjede Somalia. Han piper og strekker hånden i været.- Hva er det han prøver å fortelle?- At han vil fly. Slik mamma, Samia og Abdi gjorde. Han vil fly til dem.De to jentene klarer å kommunisere med lillebroren ved hjelp av armer, bein og øyenkontakt. Et slags hjemmesnekret tegnspråk.- Han har vært syk lenge, hvordan er han i form?- Vi synes han blir verre og er redde for at han skal dø, sier Sulekha. Ikke livstruende

Omar har lenge hatt infeksjon i mandler og polypper, noe som gjør det vanskelig for ham å ta til seg næring. Barnelege Ayfokir Bogale ved Eyesus Clinic i Nazareth bekrefter overfor Fædrelandsvennen at Omar er syk og trenger behandling av spesialist, muligens også operasjon. Han understreker at sykdommen neppe er livstruende, men sier Omar tidvis lider av pustevansker.Det putrer i gryta til Suleikha. Hun er stor, sterk, staut. Utenpå.- Ja, det er jeg som er mamma her, sammen med Yasmin, sier hun- Ingen voksne personer å støtte seg til?- Nei, ingen. Men når Omar går i koma om natta og skriker, da hjelper naboene å få ham til klinikken.- De kjører ham dit?- Ingen her har bil, de bærer ham. Vi jentene er redde for å gå dit med ham om natta. Alene, uten venner

— Har dere unge venner?- Ikke annet enn de andre som leier her. Tre familier og oss, 13 mennesker med stort og smått. De har nok med sitt, men mennene kom til unnsetning da en tyv holdt på å bryte seg gjennom skoddene i kjøkkenvinduet om natten. Vi har ikke annen sosial kontakt enn med hverandre, og litt når vi leker med barna ute i gården. Det var vanskeligere før da vi bare kunne somalisk. Nå har vi lært oss amharisk, som de snakker her i Etiopia, sier Yasmin.På de nakne lyseblå veggene henger et lite speil. Og et broderi med Omars navn. En gave fra mamma, da hun besøkte dem i fjor sommer.Ellers ingenting. De har ikke engang et bilde av mamma eller søsken.Det har vi. Bilder av deres kjære i et hvitt, kaldt land langt borte.Vi har gruet oss til å levere dem. Men vi tror det er riktig.Sulekha kysser mamma på papiret. Så brister alle i gråt. Tre små på madrassen. Tre store på krakkene.Til tross for at det altså ikke foreligger «sterke menneskelige hensyn».kjetil.anthonsen@fedrelandsvennen.no