— Jeg er nok en litt urolig sjel, sier mannen under parasollen på terrassen.- Litt!? Sier fru Nina megetsigende og fortsetter med å stelle de andre plantene sine.Siden han startet sin internasjonale karriere - som FN-soldat i Libanon i 1978 - har han vært involvert i fem blodige borgerkriger. Død, lemlestelser, terror, massakrer. Pluss sult og nød, angst og beven, flukt og fordrivelse.I april kom han hjem etter et halvår i Sør-Sudan. Nå har han fått en forespørsel fra Flyktningerådet om å dra tilbake. Denne gang til Darfur-provinsen i vest, som camp-manager. Leder for en av de mange flyktningeleirene i området. Mer meningsfullt
— Det høres ikke særlig lystelig ut, sammenliknet med en byråkratjobb i det offentlige?- Nei, men jeg opplever det som mye mer meningsfylt. Akkurat denne siste henvendelsen var ikke drømmen. Det blir i så fall min sjette borgerkrig. Jeg hadde håpt noe litt fredeligere, men foreløpig er ingenting avgjort. Han skuer ut over verden fra eneboligen på Lomtjønn i Vennesla. Langt, langt der ute er noe blått.- Jeg er en av få på Vennesla som kan skryte av havutsikt. I den grad Ålefjærfjorden kan kalles hav, ler Ledang.Han er født i Kristiansand for femti år siden, men dialekten røper at det må ha skjedd litt av hvert i barndommen.- Ja, far var i Forsvaret. Det ble mye reising og en omflakkende tilværelse. Roten til rastløsheten ligger nok her. Men jeg fikk det meste av oppveksten på Evje og tok gymnaset på Hornnes, sier Ledang, og får det til å lyde som en formildende omstendighet.Det stod ikke skrevet i stjernene at han skulle få et yrkesliv enda lenger der ute. Bak horisonten, bortenfor Ålefjærfjorden, i den fjerne verden - Europa, Afrika, Asia.Han tok Befalsskolen og merkantil utdannelse på daværende Agder Distriktshøgskole. Senere et spesialiseringsår i organisasjon og ledelse ved Handelshøyskolen.En mann for næringsliv og forvaltning, altså. Fristet av 100-lapp
I årevis var han byråkrat i Vest-Agder Fylkeskommune. Han jobbet i Norske Skog, han var selvstendig rådgiver. En periode ledet han EVA-senteret, før han satset internasjonalt. Det han selv kaller «de siste sprell før jeg blir gammel».Egentlig startet disse siste sprellene da han hadde avtjent verneplikten. Han lot seg friste til innrullering i FN-styrkene.- Vi fikk 100 kroner måneden, den gang rakk det til en solid fest. Forpliktelsen var ikke annet enn å være disponible. Ingen så for seg at de skulle måtte trekke i uniform igjen.Ikke før påska 1978. Han gikk på ski i Åseral, koste seg med forloveden Nina. Så kom meldingen på radio - dette var før mobiltelefonens tid - om at FN-personell måtte møte på Gardermoen øyeblikkelig.Han var 24 år. Og plutselig fenrik, lagleder og etterretningsoffiser. I den første av det som skulle bli mange FN-kontingenter. Til Libanon, et sønderskutt land der bombene fortsatt haglet.- Det ble bokstavelig en ilddåp for en ung mann. Et halvt år i telt, kvelende varme og stadige bombekasterangrep tok på. Vi hadde bare små hull i bakken der vi stupte ned når alarmen gikk.- Hva gjør dere når det smeller som verst, spurte en besøkende journalist.- Da blander vi bare drinkene litt sterkere, svarte sjåføren til Jan Ledang.- Det er selvfølgelig viktig med humor i slike situasjoner, men det er ikke nok. Det gikk mange ille etterpå. Noen fortsatte å blande sterke drinker. Mange tok sitt eget liv, sier Ledang.Sjåføren hans var en av dem. Røde Kors
Ledang giftet seg med sin Nina, de fikk to barn og levde som familier flest.Ved siden av jobben skaffet han seg mer utdannelse. Mellomfag i sosialantropologi. Og noen vekttall i internasjonal valgobservasjon ved Universitetet i Bergen.- Rastløsheten gjorde seg gjeldende. Jeg hadde lyst på internasjonalt arbeid.Et delegatkurs i regi av Røde Kors i 1992 skulle bli begynnelsen. En mørk dame på Kjevik skulle bli katalysatoren.- Etter ei ukes kurs landet jeg på Kjevik. Ved siden av Nina stod ei mørk, ukjent dame. Hun pekte rett på meg og sa «Det er han!».Nina hadde kommet i prat med henne, hun ventet på et forsinket fly. Damen fikk høre at Jan hadde tjenestegjort i hennes by i Libanon.- Da kjenner jeg ham igjen, sa kvinnen som var 12 år i 1978.- Ikke nå, sa Nina, det er mange år og mye hår siden.- Jeg satt ved byporten og studerte dem alle. De var redningsmenn, de representerte fred og et nytt liv. 150 mann i samme uniform, men jeg lagret ansiktene. Jeg kjenner ham garantert igjen, sa kvinnen.Og så pekte hun på Ledang i flytrappa. Ny start i livet
— For meg ble det et slags vendepunkt. Et signal om at det nytter. At innsatsen gjør en forskjell. Selv om vi ikke klarer å løse konflikter eller stanse krig, så skjer det mye på mikroplanet. Mange enkeltmennesker hjelpes. Til å overleve, til en ny start i livet.Femten år etter Libanon var han på plass i Somalia, som nødhjelp-administrator for Røde Kors.- Et land og et folk i desperasjon. Dødstruslene haglet. De fire månedene er sannsynligvis det farligste jeg noen gang har vært med på.Han skjønte raskt alvoret. Småflyet fra Kenya ble beskutt like etter at de hadde passert grensen til Somalia. Han var livredd, men piloten krenget flyet ut over havet, fant en ny kurs der ingen skjøt og landet uten problemer. Situasjonen ble enda verre da amerikanske soldater ble satt inn.- Det gikk sport i å angripe amerikanerne, slik vi ser i Irak i dag. Men tross alt kaoset fikk vi utrettet en del. Mange, mange mennesker ble reddet fra den visse død. Jeg fikk stor respekt for arbeidet til det internasjonale Røde Kors. Lovløse tilstander
Et år eller to senere havnet han som vernepliktig kaptein og FN-observatør i Bosnia. Mandatet var å beskytte sivilbefolkningen og han ble kjent med mange av innbyggerne. Det hersket lovløse tilstander, stadig skyting, sult og nød. Senere kom alle massakrene for en dag.- Det var etter Bosnia jeg bestemte meg for å satse alt på internasjonalt arbeid. Jeg tok sosialantropologi og søkte meg til Norstaff - Flyktningerådets stående styrke for utviklings- og katastrofehjelp.- Hva gjør slike opplevelser med deg?- Jeg er trent på debriefing og nokså robust av natur. Jeg har ingen direkte plager, selv om inntrykkene og minnene er sterke. Jeg tenker rasjonelt og har fokus på å gjøre jobben. Blir ikke emosjonelt slått i bakken, samtidig som jeg røres til tårer av enkeltskjebner. Kanskje er det nødvendig å bli litt kynisk, samtidig er det farlig å bli avstumpet. Magen blir aldri helt som før Afrika, og jeg sliter med en infeksjon som legene ikke klarer å knekke. Et større problem er likevel belastningen på Nina som i lange perioder har vært alene med barna. Hun var nokså nedkjørt da jeg kom hjem fra Somalia.- Det kan høres ut som en egotripp? - En blanding av mye. I min alder oppdager du at livet er kort. Jeg vil gjerne utrette noe idealistisk. Jeg vil tilfredsstille eventyreren i meg. Jobben gir meg tilfredsstillelsen av å få gjort noe. Hjemme har jeg aldri følt meg så nyttig som ute. Jeg blomstrer ute, jobber godt under press og blir utfordret på alt jeg har av kreativitet og kompetanse. Dessuten er det denne rastløsheten, jeg passer ikke til rutinepreget arbeid. Oppdragene ute er alltid forskjellige, eneste likheten er folks glede og takknemlighet over å bli hjulpet. Må kunne omgås kulturer
— Hva er det du kan, egentlig?- Jeg kaller meg en altmuligmann som egentlig ikke kan noen ting. Men litt har jeg lært. Det viktigste er sosiale ferdigheter, du må kunne omgås andre kulturer. Du må begripe at det fins mange måter å leve et fullverdig liv på. Og de måtene kan være nokså ulike vår måte i Kristiansand eller Vennesla. Fleksibilitet er nesten like viktig. Du må lytte til lokale folk, norske løsninger passer sjelden.- Og så må du være litt tusenkunstner?- Det hjelper godt med litt praktisk sans, du er ofte henvist til deg selv. Å kunne fyre opp en primus, lage mat, reparere ei vannpumpe og yte enkel førstehjelp - sånne ting er nyttig.- Du er klar for nye oppdrag?- Ja, det er på en måte et felles prosjekt, selv om jeg reiser ut alene. Mange tror ikke vi kan ha et godt ekteskap, vi som lever slik. Jeg tror det er omvendt, uten et godt ekteskap kunne vi ikke levd sånn. På plussiden kommer selvfølgelig at Nina i de fleste oppdragene har kunnet komme på besøk til meg i fjerne land. Et av dem er Sri Lanka. Ledangs favorittland, han var der 2002-2003 og ble begeistret for naturen, dyrelivet, befolkningen.- Det er utrolig at så vennlige mennesker kan drepe hverandre så rått og brutalt.- Og like utrolig at jeg kan nippe til hvitvinen ved bassenget på hotellet, mens du bare noen steinkast unna prøver å hindre et katastrofalt sammenstøt mellom Tamiltigrene og regjeringshæren, legger Nina til. Vaksinasjonsprogram
Sist høst dro han til Sør-Sudan. At fredsavtalen omsider ble undertegnet, er ikke Ledangs fortjeneste.- Nei, vår FN-avdeling hadde ansvar for å drifte nitti skoler, dessuten yte direkte nødhjelp og drive et helse- og vaksinasjonsprogram. Sudan er et enormt land, både i utstrekning og kontraster. Det er mer enn Darfur-provinsen med nød og død. Det er også velfungerende samfunn, der vi kunne ha atskillig å lære. Den lange borgerkrigen har selvfølgelig ødelagt mye, men det er grunn til en viss optimisme etter fredsavtalen.Han kom tilbake til Norge og Vennesla i april.Da henvendelsen om Darfur kom, tok han ikke nettopp bølgen. Han satte seg i tenkeboksen og sitter der fortsatt. Håper på Thailand
— Alle tror jo at slike oppdrag er spennende. Men hverdagen er slit, støv, sol, sykdommer og elendighet. Det hender jeg blir både motløs og drittlei. Jeg hadde sett for meg en noe lettere oppgave. Asia er enklere, der er det en viss struktur på både mennesker og samfunn. Et eller annet i Thailand eller Burma - det kan bli det også. Nå som barna er ute av redet hadde jeg håpt på et sted der Nina kunne blitt med, et litt mer langsiktig utviklingsarbeid, kanskje. Heller det enn akutt nød og blodig krig.- Hvor lenge kan du holde det gående?- Noen år, håper jeg. Det avhenger av tilfeldigheter, helsa - og forhandlingene med Nina. Uten Ninas fulle støtte hadde ikke dette livet vært mulig. Når hun sier at nok er nok, da er det slutt. Jobben er viktig, men familien viktigere.- Du mister aldri motet?- Nei, aldri. Det nytter alltid. I den forstand at vi redder eller hjelper noen, selv om vi kanskje ikke løser de grunnleggende problemer eller konflikter, sier Jan Ledang.