Reiten har holdt seg til samme kvinne i over 25 år. Ungene er snart voksne, men mor og far har bare vært gift i de siste seks-sju årene. Det var først da pragmatikeren oppdaget at kombinasjonen samboerskap og barn skapte unødig mye krøll i forhold til livsforsikringer og etterlattepensjon, at duoen Frøydis Odden/Eivind Reiten formaliserte forholdet. Når det gjelder de to andre kvinnene i Reitens liv, så ser de kanskje vel så mye til generaldirektøren som fru Odden. Den kjøpte er Musse. Hun er Gordonsetter. Av den trofaste typen — og minst like glad i jakt som matfar. Og ytterst på kontorpulten, stillferdig og diskré og akkurat passe høy til at Reiten kan hvile øynene på henne når han myser over dataskjermen, står en formfull navnløs dame i bronse - trofeet som viser at han ble Årets leder 2003. Leter du på Reitens kontor etter spor av et privatliv, noe som kan røpe en flik av mannen bak generaldirektørmasken, skal du lete lenge. Rommet på toppen av Hydro-bygget i Bygdø Allé er pinlig ryddig - og ditto upersonlig. To malerier - ett naturalistisk fra Telemark og Hydros arnested. Ett modernistisk. En bestefarsklokke - som tilhører Hydro. En bærbar pc. Konferansebord i norsk kirsebærtre. Hadde det vært penner på pulten, ville de vært lagt samme vei, sortert etter farge og størrelse. Garantert. - Er du så ryddig eller er du aldri på kontoret lenge nok til å etterlate deg spor? - Hehehe. Reiten skjenker Farris og børster imaginære støvkorn fra bordplaten. - Jeg er nok ganske ryddig av meg, ja. - Ganske? - Ok, jeg er et utpreget ordensmenneske. Det kan nok i perioder fremkalle en smule frustrasjon hos de jeg lever sammen med. Kilder som kjente Eivind Reiten meget godt som barn, forteller at unge Eivind allerede som femåring brettet klærne pent sammen på stolen om kvelden, slik at alt var klart til han skulle stå opp. Ting hadde han ikke så mange av, men de han eide, hadde sin bestemte plass. Sånn var det da - for snart et halvt århundre siden. Og sånn er det nå. - Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal omgi meg med rot. Jeg blir ukonsentrert og forstyrret i arbeidsrutinene. Jeg vil ikke bruke unødig tid på å finne ting. Sier Reiten. - Hvorfor kaller du deg generaldirektør, er ikke det temmelig pompøst? - Ha! Jeg hater snobberi. Generaldirektør er en bra tittel. Det er en institusjon i Hydro-systemet. Når vi endrer så mye annet, så er det bra at noe står fast. Dessuten kan den signalisere noe så enkelt som effektivitet og målbevissthet. - Og så legitimerer den kanskje en lønn på fem millioner pluss? - Nå kunne jeg svart politisk korrekt og sagt at det er styret som bestemmer min lønn, ikke jeg. Men jeg synes jeg fortjener lønnen min og føler ikke at sjefen i Hydro er overbetalt. Lønn er alltid et dilemma. Det ville vært enklere å tjene like mye som alle andre. På spørsmål om hva man bruker en årslønn på fem millioner til, ser Reiten litt uforstående ut. - Bruke? Litt brydd, men mest guttestolt, røper småbrukersønnen fra Romsdalen at han på Villmarksmessa forrige måned kjøpte jaktfolkets superduppeditt - den siste GPS'en. - Men det er en nyttig ting. Og det er først nå jeg føler at de er blitt gode nok til å ha praktisk nytte, sier jegeren. - Ellers da? Ikke så mye som et ørlite hyttepalass - et Røkke-tun i miniatyr? - Jeg har hytte ved Kragerø, men tilhører på ingen måte Skjærgårdsadelen. Jeg putrer stillferdig nedover i min Volvo. Da Eivind Reiten tidligere i år ble kåret til Årets leder, skrev Økonomisk Rapport: «Mannen går i ett med tapetet, han er anonym og ingen vet noe særlig om ham. For Reiten vil ikke være kjendis, verner om privatlivet, og mener traust at skal man lykkes, så må man jobbe gjennom organisasjonen.»Bladet må ha truffet Reiten på en dårlig dag. 51-åringen er både sjarmerende og humoristisk. Han ler ofte og må ikke en eneste gang ha hjelp av informasjonsdirektør Tor Steinum for å svare på spørsmål om alt fra favorittkvinner til etikk og moral. Jakt snakker han gjerne om. Hydro-kulturen likeså. Velkledd er han også. Silkeslipset korrekt knyttet og nypussa sko. - Hvem kjøper slipsene dine? - Noen hjemme. Og av og til jeg. Reiten vennet seg tidlig til å gå med slips. I mamma Kjellaugs rikholdige album troner fire år gamle Eivind selvbevisst med nyinnkjøpt Mikke Mus-slips og bybukse. Ikke noe hjemmesydd til fest, nei! Nå ble det ikke spesielt mye utagerende festing på unge Reiten. Bare 13 år gammel reiste han hjemmefra. Etter folkeskolen var det jamt slutt med utdanningstilbudet på Midsund. Eivind flyttet på hybel i Molde. På heimabøen gikk mor og ventet på at det skulle bli lørdag og skoleslutt. - Det er ikke noe jeg vil anbefale - å flytte hjemmefra så tidlig. Men det lærte meg i alle fall selvstendighet. Og selv om den nest eldste i søskenflokken på seks er hjemom så ofte han rekker, blir det nok til at foreldrene ser ham vesentlig oftere gjennom media enn live. På loftet hjemme står mappe på mappe med utklipp, sirlig samlet av den stolte mor. - Overgangen fra B-kjendis til A-kjendis er når mora di slutter å klippe ut bilder av deg fra avisene, ler Reiten. - Hva er det viktigste du lærte hjemme? - Betydningen av og gleden med hardt arbeid. Cha-cha-cha lærte han definitivt ikke hjemme. Det lærte han på danseskole. Fikk det ikke helt til å sitte, men kom igjen på reinlender. - Jeg antar det er du som fører? - You bet! Sunget i kor har han også gjort. Påstår at han er veldig glad i musikk. Så glad at han som gymnasiast tok jobb på Alexandra Hotell i Molde under Jazzfestivalen. At han mellom to Hydro-besøk i USA og Asia strander i New Orleans en helg, har han ingenting imot. Men spør du ham hvor han vil tilbringe feriene, så havner norsk høyfjell høyt på lista. Gjerne med børse, bikkje og kjerring. Rypejakt i Trøndelag og reinjakt ved Stegaros på Hardangervidda. - Kona er ivrig med på rypejakta, røper Reiten. Reiten er en blanding av selvbevisst og beskjeden. Ikke akkurat impulsiv. Ærekjær, men behersket. Skikkelig. Så skikkelig at den eneste bristen vi kan finne, er at han kjørte traktor lenge før han hadde lov. Og ganske så forutsigbar. Når spørsmålet om bøker og lesing kommer opp, har man notert biografier og historie på blokken før svaret kommer: - Akkurat nå; Willochs siste bok (med dedikasjon). - Spiller du? - Lite. Jeg har et velutviklet vinnerinstinkt, men er en sivilisert taper. - Hva slags kvinner sjarmerer deg? - Hva vil du jeg skal svare? Nå ja - de må være ryddige. De for ustrukturerte er ikke helt min greie. Men jeg lar meg lett sjarmere. - Hva liker du best ved din kone? - Hun er meget hyggelig. - Såpass? - Et forhold må bygges på gjensidig respekt, og det synes jeg vi er gode til. Sammen har de sønnene Erlend og Vegard. Storebror er ferdig på handelsgym i år. Og er ikke fremmed for å studere sosialøkonomi som foreldrene. - Frøydis begynte på sos.øk. etter at vi hadde fått ungene. Opprinnelig var hun lærer. Sier Reiten, og nå er han tydelig stolt. Og mens vi er på den akademiske arena: Sin egen hovedoppgave skrev Reiten om inntektsutjevnende støttetiltak i fiskeindustrien - og den holdt ikke bare til en bra karakter, den ble utgitt som utredning. - Sosialøkonomi har vært en fulltreffer for mitt videre løp. Reitens videre løp har vært en lang opptur både i privat og offentlig sektor. To runder som statsråd; først fiskeriminister, så olje- og energiminister. Han trekker fram Willoch og Presthus som de to sjefene han har lært absolutt mest av. Men politikken ble for langsom. - I næringslivet er det kortere avstand mellom ideer og beslutninger, sier Reiten, som ikke har problemer med å innrømme at han liker å bestemme:- Sitter du som leder i Hydro, har du mye makt. Jeg liker å bestemme - få til ting jeg vet er riktig. Men jeg bruker lang tid på beslutninger. Noen ganger kanskje for lang tid. I privat sektor har han vært lansert som kandidat til nær sagt alle stillinger verd å ha; Telenorsjef, Statoil-sjef, Sentralbanksjef. Kun avbrutt av to statsrådsperioder har Reiten holdt holdt seg trofast til Hydro siden ansettelsen i 1987. Da Egil Myklebust trakk seg tilbake, rykket Reiten stillferdig opp i sjefsstolen uten at noen var i nærheten av å foreslå motkandidater. Skårungen var blitt generaldirektør. - Uten å ville kommentere hvilke jobber jeg har fått tilbud om; jeg har aldri vært i nærheten av å vurdere andre stillinger. Det er ingen jobb i Norge som er mer spennende enn å lede et norskeid selskap som opererer i 40 land. 17-18 språk snakkes daglig i konsernet. Med ti språk kunne jeg nådd 80 prosent av de 36.000 ansatte. - Hva liker du minst ved jobben din? - Det er lite jeg hater mer enn de søndags ettermiddagene jeg må sette meg i bilen for å kjøre til Gardermoen. Jeg blir mye borte fra hjemmet. På den annen side, så elsker jeg å møte Hydro-folk ute. Representere selskapet. Snakke med folk. Asia er nok det området i verden jeg helst vil reise til - voldsomt fascinerende mennesker og kultur.- Hvordan er det å si opp folk og avfolke små bygder på Vestlandet? - Å gjennomføre en beslutning om nedleggelse er ikke så vanskelig, fordi jeg er grunnleggende trygg på at beslutningen er nødvendig for konsernet - og da er det feigt ikke å gjøre det. Som leder må du alltid tenke fremover, og da kommer kanskje forslagene til endring på et tidspunkt andre synes er vel tidlig. Men å stå overfor ansatte som lojalt har tjent Hydro i 10-20-30 år og fortelle dem at det ikke er bruk for dem lenger, det er en tung og belastende oppgave. Slik må det være. Den dagen jeg ikke føler det slik, bør jeg finne meg noe annet å gjøre. STAVANGER AFTENBLAD/FÆDRELANDSVENNEN