Mannen som gjenforteller, er den nå 79 år gamle Alf Andersen fra Kristiansand. Han er den eneste gjenlevende etter dramaet.Tirsdag var det 60 år siden tyskerne raidet Milorgs hovedkvarter i Åseral.I angrepet, som viste seg å bli Milorgs eneste væpnede kamp mot tyskerne på Sørlandet, ble Linge-telegrafist Leif B. Tofte skutt og drept.Avsnittsjef Eric Bentsen ble såret.Telegrafistelev Alf Andersen ble tatt til fange.Det samme ble en rekke andre frihetskjempere etter funn tyskerne gjorde i hytta i Kalvedalen i Åseral.I dag bor Alf Andersen og kona Ella i Vigvollåsen på Hånes. Erindringene om det dramatiske døgnet for i 1944 ligger klistret. Begynte i byen

— Den direkte foranledningen for min del var møtet med milorgleder Halvdan Berge i Dronningens gate i Kristiansand 7. november. Han ga meg et hasteoppdrag om å sykle to meldinger til Åseral.Først lenge etterpå fikk Alf Andersen vite at meldingene inneholdt navn på gjemmesteder og 300 personer. Alt skulle telegraferes til London.Alf la av sted, med meldingene i hver sin ende av sykkelstyret.Uken i forveien var hovedkvarteret i Aust-Agder avslørt. 6. november ankom en tysk rekognoseringstropp Åseral.Spenningen i hytta var til å ta og føle på.- Ja, karer, gjør ren hytta og kom dere på heia, sa Leif Tofte etter å ha lest budskapet fra Halvdan Berge. Et annet forslag gikk ut på å få folk opp fra bygda, bevæpne dem og forlegge dem i en bu 50-60 meter unna.Alf Andersen er i dag usikker på hvem som var på hytta den første kvelden.I tidligere notater står det at også Arthur Fosse, Salve Bortelid, Tarjei Aaknes og Anker (dekknavn for Linge-instruktør Thorleif Andersen) var til stede. Disse dro ned til bygda for å forberede en våpenforsendelse fra Røynelidbrua til Fjotland neste dag. Uten forvarsel

— Like etter at det smalt kom Leif flygende gjennom kjøkkeninngangen med tre fingerstriper blod på venstre kinn. Kanskje var han bare synlig i ett sekund før han forsvant ut frontdøra, stupte over rekkverket og foretok en kontrollert siderulling til høyre. Jeg var ikke i tvil om at det var en fallen kommandoseoldat jeg så.Gjennom vinduet så Alf hvordan Leif fikk de siste skuddene i brystet.- Jeg trev en Stengun og slang det til Bentsen, ladet selv tre US-karabiner og tok den ene med ut i gangen.Der, sier Alf Andersen, nappet det i den altfor store ballongknickersen straks han satte venstre bein utenfor.- Buksa ble skutt fast til dørkarmen og jeg måtte rykke den løs. I neste øyeblikk fløy tallerkener og skaffetøy fra kjøkkenhylla veggimellom. Klarte ikke å skyte

Alf sier at han gjennom vinduet, 10-12 meter unna, fikk øye på en tysker med store, vettskremte øyne. - Jeg hadde ham på kornet, men fikk meg ikke til å trekke av. Kunne ikke begripe hvorfor ikke Bentsen tok ham, erindrer 79-åringen.Mens Alf stirret på tyskeren, ble han oppmerksom på et par andre soldater, begge med maskinpistol, noe lenger til høyre.- De pepret løs. Jeg søkte dekning bak døra, men ble truffet av noen greier. En liten gjenstand ligger fortsatt i venstre hånd, sier Andersen i dag.- «Stengun-en» virker ikke mer. Hva gjør vi nå?». Bentsen hadde ikke mer enn sagt det, før han fikk et prosjektil i venstre arm. Anslaget traff dørkarmen, før den gikk videre i skulderen og laget et fryktelig sår.Med Tofte død og Bentsen ute av spill, ble det umulig for Andersen å dekke hele hytta med en US-karabin. Nytteløst

— Jeg tok det blodige håndkleet med ut for å signalisere overgivelse. Det hjalp ikke stort. Skytingen fortsatte som før. I villskapen tok jeg opp min egen pistol og skjøt et par skudd. Men det var nytteløst. Jeg puttet pistolen i lommen, slapp håndkleet og gikk ut.Etterpå fikk Alf Andersen vite at det var om lag 30 mann der ute.- Jeg ble straks slengt opp etter veggen. Frontkjemper Arne Petter Nodeland saumfarte meg for våpen, og dro triumferende opp en pistol. Men denne var ømfintlig på trykkpunktet. Skuddet gikk av, og Nodeland ble rammet i lår og kne. Han datt ned bak meg og brøt ut i ville smertehyl. Tyskerne trodde det var jeg som skjøt, og plaffet løs. Etterpå så jeg at den blåhvite lusekofta var gjennomhullet av flere skudd. Snakk om flaks!Alf Andersen ble bakbundet med antennetråd og ført bort til Tofte. - Det var forferdelig trist å se ham ligge slik, med ansiktet ned i snøen. Vi hadde vandret sammen på heia hele sommeren. Han var min læremester i telegrafi. Han hadde lært meg hvordan jeg skulle oppføre meg, om jeg ble tatt. Nå var han død.Løytnant Christeiniger spurte Andersen om han kjente den døde.- «Nei», sa jeg. «Jeg var bare kommet opp dagen før for å reparere en radio».Andersen ble for øvrig første gang arrestert i 1940. Det skjedde etter at Alf Andersen, den gang bare 15 år, og prestesønnen Wilhelm Ekeland hadde gjemt stjålne våpen i likkjelleren under Oddernes kirke.Nå, i november 1944, ble Alf Andersen ført til Evje militærfengsel. Brant hytta

— Den som ikke kom ned, var Leif Tofte. Etter at vi var reist, hev tyskerne ham inn i hytta, og tente på. Folk fra bygda reiste senere opp og fant levningene i asken. Han ble gravlagt på Åknes kirkegård og etter krigen flyttet til en gravplass nær familiens bosted i Oslo.På Evjemoen fryktet Alf Andersens at hans siste måltid var kommet, da øverstkommanderende ordnet en tre retters middag på hvit duk.- I stedet fikk jeg håndjern og transport til Arkivet i Kristiansand. Der ventet slag og spark med trusler fra Ole Wehus om å «knuse hvert bein i kroppen» om jeg ikke fortalte alt. Heldigvis hadde de funnet alt i bordskuffen på hytta. Dermed var det bare å tilstå alt som sto i bøkene, og torturen opphørte.Ved nyttårstider det siste krigsåret ble Alf Andersen klippet, barbert og sendt til Grini. Etter fire uker ble han sammen med 20 andre plassert i kuvogn og kjørt til Mysen, til det som var ment å bli en norsk utryddelsesleir, etter mønster fra Auschwitz. Tegningene var ferdige og voktere fra Polen på plass.Da freden kom med 8. mai, var det 350 mann i leiren.Fædrelandsvennen takker Johnny Haugen ved Stiftelsen Arkivet for verdifull bistand til denne artikkelen.