MANDAL: — Kari Sjølingstad Hoens historie i Fædrelandsvennen forteller hvilket dilemma vi står overfor, der vi mennesker trenger et sted å gå til for å minnes de døde. Også de dødfødte, sier Skjevesland.Han sitter i bispemøtets arbeidsutvalg, og på neste møte i november skal denne saken opp.- En anbefalt praksis som vil bli diskutert, er symbolsk flytting av en grav der det ligger et dødfødt barn i en annens grav. Det kan tenkes at det kan tas litt jord fra denne graven som flyttes til en allerede eksisterende grav i de pårørendes familie. Et minne kan så risses inn i gravsteinen, sier Skjevesland.Andre løsninger kan være å reise et minnesmerke for barnet. Dårlig registrering
— Dessverre vil vi ofte være i en situasjon der det ikke finnes noen registrering av hvor barna ble lagt ned. Da kan slike minnesmerker være en løsning, sier Skjevesland.Han understreker at symbolsk flytting av graven allerede eksisterer som en mulighet i gravferdsloven.Han synes ikke det er vanskelig å be de pårørende om unnskyldning på vegne av kirken, stat og sykehusene for praksisen med å legge barna i andres graver, uten at foreldrene fikk vite hvor.- I dag vet vi mer om hvor dypt savn og sorg stikker, og hvor viktig det er å ha et gravsted å gå til. Dette er livsverdier som ikke slipper så lett som man i fortiden nok trodde, sier Skjevesland. Gjorde sitt beste
Han mener likevel at kirken gjorde så godt de kunne i møte med de dødfødte.- Det fantes jo ingen nedskrevne regler om hva man skulle gjøre, så det ble gjort etter beste skjønn av kirken. Det som nå innhenter oss var den svært mangelfulle registreringen av disse gravene som ofte var, sier Skjevesland.Han sier kirken nå vil ha en bred vurdering av dette vanskelige og følelsesmessige saksområdet.jarle.martinsen@fvn.no