Manitowoc, Wisconsin: Verla har tykt, honninggult hår. Det bølger nedover ryggen og når henne til midjen. En gang skinte det. Nå er det gyllent fra midt på hodet. Det er måneder siden Verla hadde råd til å farge den mørke etterveksten. 33-åringen var akkurat blitt gravid da hun fikk beskjeden: Fabrikken stenger. Flagger ut. Til Mexico. Nærmere tusen arbeidere mistet jobben, og fotfestet. I over hundre år hadde Mirro vært hjørnesteinsbedriften i Manitowoc, en industriby ved bredden av Lake Michigan i Midtvesten. I generasjoner hadde Mirro laget kjeler og kar. Bare under andre verdenskrig skiftet produksjonen til stridsvogner og undervannsbåter, før man igjen støpte stekepanner som utover femtitallet ble Alle husmødres drøm. Mirro moderniserte og utvidet. Fabrikken lagde kjeler av høy kvalitet. Utover nittitallet gikk salget drastisk ned. Markedet ble oversvømmet av billig stål fra Kina. USAs største kjede av supermarkeder, Wal-Mart, krevde at Mirro senket prisene for at kjøkkentøyet fremdeles skulle finnes i hyllene hos varehusgiganten.De tusen arbeiderne i Manitowoc var for dyre i drift. I Mexico kostet arbeidskraften en brøkdel. Stengingen var bare den siste i en lang rekke i Wisconsin, som har mistet 80.000 fabrikkarbeidsplasser på tre år. Staten er sårbar fordi hver femte arbeidstaker jobber innenfor industrien. I Manitowoc var en tredjedel av innbyggerne ansatt på fabrikk. — Dette er et diktatur, sier Di Ann Fechter. - Et prisdiktatur. Tyrannen heter Wal-Mart. Di Ann spytter ordene ut mellom knallrøde lepper. Hun representerer den lokale avdelingen for fagforeningen AFL-CIO, amerikansk LO. Håret er høyt som Tina Turners på åttitallet, kort ved ørene og langt i nakken. - Det er også amerikanernes egen feil, innrømmer hun. - Vi velger alltid det billigste, uten å tenke på hvordan varene er produsert. Folk burde troppe opp på Wal-Mart og oppfordre kundene til å kjøpe Made in USA. Di Ann trekker opp en sigarett fra innerlommen på Harley Davidson-jakken. Den tennes med ringprydede fingre. Neglene krummer seg rundt lighteren. - This city is falling apart. Alle kjenner en som har mistet jobben siste året. I enkelte områder er en hel gate blitt arbeidsledig. Om ti år er dette en spøkelsesby - dersom ingenting skjer. Håpet om at noe skal skje heter John Kerry. De ledende fagforeningene i USA har oppfordret medlemmene til å stemme på demokratene. Kerrys plan er å senke selskapsskatten i USA og øke skatt på overskudd tjent i utlandet - slik at fabrikkene blir hjemme. - Dersom Bush fortsetter, har vi ingen fagforeninger om fire år, sier Di Ann. - Hver eneste lov han har innført handler om å ta makt fra arbeideren og gi den til arbeidsgiveren. Utflaggingen, frihandelsavtalen, importen av billig arbeidskraft og ledighetstallene er med på å undergrave fagforeningene. Situasjonen får folk til å akseptere jobber som verken gir helseforsikring eller andre sosiale rettigheter. De fra Mirro som har funnet nye jobber har gått ned i lønn, noen så mye som halvparten. I går møtte jeg en dame som kjørte gaffeltruck på Mirro til 14 dollar timen, nå sitter hun i kassen på Wal-Mart og tjener 6! Di Ann tar et siste drag av sin Misty Ultra Light. Under armen har hun Kerry-løpesedler til postkassene i nabolaget. Høyhælte, svarte boots smeller bort til en Chevrolet Monte Carlo. Tallene på skiltet er skiftet ut med bokstavene: U rock. - Rock on! roper hun før Chevroleten ruser mot motorveien. USA har alltid vært et mobilt land. Folk har flyttet dit jobbene finnes. Men for å etablere seg et nytt sted, må man bryte opp og selge, og det finnes ingen kjøpere til tusen hus i Manitowoc. Arbeidsledigheten er på over ti prosent. Tallene viser ikke hele sannheten, for i USA registreres bare de som har rett til dagpenger, vanligvis i seks måneder. Finner man ingen ny jobb, faller man ut av statistikken. Har man aldri hatt fast jobb, blir man ikke registrert. Regnet pøser ned på kaia i Manitowoc. En gang bygde man kraner her. Nå er kranen som skimtes fra vinduene i rådhuset bare et minne fra fortiden. Bak glasset sitter en mann bøyd over ledighetsstatsistikkene. - Folk bruker mindre penger, butikker blir nedlagt, byen får mindre skatteinntekter. Spøkelset heter frihandel, sier borgermester Kevin Crawford. - Døren står på vid gap ut av landet. Produksjon flyttes til land som ikke tar de samme sosiale eller miljømessige hensynene som oss. Lovene er blitt slik at det lønner seg mer å importere enn å eksportere. De som flagger ut kan til og med trekke utflyttingskostnadene fra skatten før de stenger! Borgermesteren ser oppgitt mot gråværet. Som fagforeningene satser han på Kerry. - Vi vil ikke ha free trade, men fair trade! Verla var et tall i statistikken. Nå har hun falt ut. Etter å ha sprayet mønster på stekepanner i ti år, hadde hun, på grunn av barna, rett på dagpenger i ett år. Hun fikk 329 dollar uken. Nå har hun begynt å selge unna eiendeler. - Og så lukker vi vinduene eller tar på en ekstra genser i stedet for å sette opp varmen. Mannen mistet jobben like før henne. Woody har fått jobb som ekstrasjåfør, men lønnen er halvparten av den han hadde, og han får sjelden oppdrag. Paret har fire barn, den yngste er spedbarnet Cheyanne. -Jeg fikk babyklær av familie og venner. Til de andre barna kjøper jeg på garasjesalg, sier Verla slitent. Hun klipper ut kuponger fra aviser og reklame. - Så venter jeg til noe er på tilbud. Cornflakes koster for eksempel 2 dollar og 60 pence. På tilbud får man to pakker til 4 dollar. Dersom jeg også har en cornflakeskupong som trekker 1 dollar fra kjøpet, har jeg fått to pakker til 3 dollar...Den unge moren har en hel kjøkkenskuff med kuponger: Spar 1 $ på ketchup eller 50 pence ved kjøp av Pepsi. Verla handler gjerne på Wal-Mart, fordi det er billigst, og reflekterer ikke over at kjeden var med å ta fra henne jobben. - Men det stakk litt i hjertet da jeg så de nye Mirro-pannene - Made in Mexico. I et dampende kjøkken står Mike med et grytesett fra Mirro. En dunst av eddik slår ut når han åpner døren. På komfyren putrer en brunlig væske. - Jeg kjøper agurker på tilbud. Stiver dem opp i kaldt vann. Hakker løk, dill, hvitløk, en klype hot pepper, koker opp eddik, slenger i en halv kopp salt - og etter en uke har jeg pickles, sier han og byr på sin spesialitet - syltet rosenkål. Mike Cudahy hadde jobbet som kranfører på Mirro i 31 år da han fikk vite at det var slutt. - Ansettelsen varte fra 12.juni 1972 til 27.juni 2003, sier han og tørker fingrene på Detroit Lions skjorten. - Jeg bare gråt. Tenkte livet var over. Snart femti år, så jeg ingen fremtid. Nå kaller jeg det min tredagersdepresjon. Etter tre dager reiste jeg meg fra senga, sa farvel til lalaland og registrerte meg som jobbsøker. Mike var heldig og kom med på et program for etterutdanning, for helsesektoren. - Der vil det alltid være jobber, selv for en gammel kropp som meg. Jeg, som aldri hadde lest en bok fra perm til perm, måtte sette meg ned og studere!Mike har satt seg i sofaen med kona, Debbie. Stua er en usannsynlig samling nips, kosedyr og tørre blomster. På en hylle over tv-en ligger et rådyr i porselen, en sivvifte står i en vase, noen glassliljer, to miniatyrglass, en sovende engel, en engel i gull, en engel i bomull, det amerikanske flagget, gåsunger fra i vår, en nisse med skjegg, en tørket gren, lys i alle former og staker, rosenknopper, noen foto i klipsrammer, en malt kurv, en antikk boks, en kniplet brikke og en klokke i gullimitasjon. En hylle med blondekant er fylt opp av en like mangfoldig samling. Mellom hyllene er det et vindu med kappegardiner og potteplanter og en liten poster av George Bush. - Vi er republikanere og har alltid vært det. Vi skifter da ikke politisk overbevisning bare fordi jeg er blitt arbeidsledig! Sier Mike og byr på en chilisyltet rosenkål. Debbie er også fabrikkarbeider. - Enn så lenge, sukker hun. - Heldigvis hadde vi nedbetalt huset og bilen. Vi kutter på mat, kjøper på tilbud, har sagt opp kabel-tv og spiser aldri ute lenger. En sjelden gang går paret til den lokale bowlingbaren Fantasy. - Livet ser annerledes ut, sier Mike mellom bowlingkastene. Han tar en slurk av Budweiseren og et godt tak rundt kona. - Jeg har innsett at det er en slutt på det hele. Verla trekker på seg skinnjakken. Hun skal på sykkeldate med mannen. Iblant bare forlater de alt, lar de store barna passe de minste. Hun har gjort klar middagen. Makaroni med ost, servert med kupongkjøpt saft på tilbud. Woody er som Mike Cudahy en samler. Han sparer på alt som har med James Dean å gjøre. Bilder. Glass. Dukker. - Født rebell. Som meg. Men han kuttet hjørnet for raskt, sier Woody om helten på de overfylte hyllene. Jakken har Harley-merker som ville gledet Di Ann, fagforeningsdama med de røde neglene. Men hun ville gremmet seg over parets politiske syn. Bush, igjen. - Frihet er viktigst! Live to ride, ride to live! smatter Woody. Han er mot stat og mot skatter. - De blir ikke fattige over natten, sa Di Ann om de ny-arbeidsledige i Manitowoc. - Først får de litt trygd, så bruker de opp sparepengene, så selger de unna, så låner de, så må de selge mer, så får de ikke lån, så får de ikke betalt, så må de be om matmerker, så veldedighet, så går huset. Opp med glidelåsen. På med brillene. Hanskene. Hun legger hendene rundt livet på mannen. Motoren brøler. Sykkelen bykser over utkjørselen. En honninggul manke flagrer, den brenner i den lave solen. Verla forsvinner som en illsprutende drage. Ingenting krummer hårene på hodet. - I Wisconsin trenger man ikke bruke hjelm, sa Verla før hun suste avsted. - Wisconsin, sa mannen, - is a state of freedom. Ingen krever at vi stenger livet ute når vi kjører. Jeg elsker lyden av vinden i ørene!I Wisconsin er man fri. Helt fri. Overlatt til seg selv. I fjor falt enda en million amerikanere under fattigdomsgrensen. Men Harley kan de kjøre uten hjelm.