«...Du er her
Jeg merker deg
Hører latteren din
Når jeg sier noe morsomt
Kjenner hånda di
Når jeg trenger deg
Du er i tårene mine
Du er i stemmen min
Du er i smerten min
Du er i sorgen min
Du er her
Jeg merker deg...»
Jeg kjenner smaken av blod og metall mens jeg løper. Kjenner at beina vil gi opp, men presser dem. Det svir i lårmusklene. Jeg runder det siste hjørnet og øynene farer over plassen. Det regner så kraftig at jeg må myse. Så ser jeg han. Han ligner en haug med tøy, men etter hvert som jeg kommer nærmere, blir omrisset av kroppen hans tydeligere. Hvorfor ligger han sånn?! Armen er vridd i en merkelig vinkel. Hodet er snudd mot bakken. Det tar så lang tid å løpe bort til han. Som om sekundene tar minuttpauser nå og da. Jeg puster tungt. Beina skjelver idet jeg bøyer meg over han. Så ser jeg blodet.
Jeg husker ikke da mamma og pappa kom hjem med han for første gang. Husker ikke hvordan vi kom frem til navnet Chris. Har ingen tåredryppende historie om hvor små hender han hadde, eller de første ordene han sa. Det virker nesten som om jeg tok meg en søsterpause frem til han var 5 år gammel. Da ble han plutselig interessant. Han var nemlig enkel å legge skylda på når jeg gjorde noe galt. Og dessuten var det rimelig enkelt å få han til å begynne å gråte. Ja, jeg må vel innrømme at jeg brukte broren min som underholdning når kjedsomheten tok overhånd i helgene. Han gikk faktisk glipp av sin første skoledag fordi jeg skremte han til å tro at de serverte mark i kantina. Likevel hadde han alltid tillit til meg. Jeg ble nesten flau da jeg fikk vite at han hadde skrevet en stil om sitt idol, meg. Likevel sluttet jeg ikke å plage han.
Det endret seg da mamma døde. Alt endret seg da mamma døde. På en eller annen måte har jeg glemt begravelsen hennes. Glemt sykebesøkene. Glemt de siste ordene. Eller kanskje jeg har visket dem vekk? Når jeg tenker tilbake på den tida, kan jeg bare se ansiktet til Chris. Øynene var slukket. Hele ansiktet ropte om hjelp. Det var da jeg bestemte meg for å ta vare på han. Pappa var helt fraværende. Jeg var den eneste han kunne falle tilbake på.
Vi snakket mye om mamma. På rommet vårt hadde vi et bilde av hun i sommerkjolen. På kveldene, når det regnet, lagde jeg ofte kakao som vi koste oss med mens vi mimret om smilet henne. Et strålende smil som lyste opp rommet. Øynene til Chris lyste alltid opp når vi snakket om det. Han turte selvsagt ikke si det, men jeg tror det var det eneste han husket av henne.
På skolen var jeg fadderen hans. Når jeg så han sto der, lent inntil den grå bygningen, gikk jeg bort til han og oppdaterte han på skolens sladder. At det var snakk om elever som var 4 år eldre, hadde visst ingen betydning. Han så opp på meg med et forsiktig smil og i øynene hans kunne jeg skimte trygghet. Det var ikke det at Chris var en taper. Han hadde mange talenter. Han utmerket seg i skole, sport og til og med piano. Det var bare det sosiale som haltet litt. Og jeg var bare glad for å kunne hjelpe.
På vei hjem fra skolen lekte vi ofte en lek som vi kalte «tråkk på skyggen». Tråkket jeg på skyggen av hodet hans, var han «død». Det så sikkert idiotisk ut. En 15 år gammel jente som løper etter skyggen av en 12 åring. Vel, jeg brydde meg ikke, han var broren min.
Hjemme lagde vi middag og ringte stadig pappa på jobben. «Bare for å sjekke», mumlet Chris. Men vi visste begge at vi var redde for å miste han også. Det var kanskje det som bandt oss to sammen også? Frykten for å være alene?
Jeg husker for eksempel da han hadde prøvd seg på et av de tåpelige hoppene med skateboard. Han kom inn ytterdøra hinkende og med en hånd som ikke fungerte som den skulle. Jeg var så redd for tanken på å miste han at jeg løp gjennom den trange gangen og klemte han så hardt at jeg sikkert skadet han mer. Vi trengte hverandre. Vi var den sykeste familien jeg kan tenke meg, men vi hadde bånd som var ubeskrivelige. Vi trengte hverandre.
Jeg snur han på ryggen. Gjør et elendig forsøk på å legge han i stabilt sideleie. Regnet fosset og tårene med. «Chris»! Hadde så vondt at jeg ikke klarte å skrike. «Han får ikke dø! Jeg trenger han».
Jeg drar han forsiktig inn i veikanten. Plutselig er jeg helt lammet. Bilder av mamma i sommerkjolen, Chris spillende på pianoet og en trøtt pappa ved frokostbordet flyr over netthinnen min. Jeg får ikke puste. Det strammer seg i brystet. Jeg lukter brent asfalt og blod. Man kan ikke lukte blod, men nå er logikken borte. Så husker jeg nummeret til ambulansen.
Han er ikke borte. Han er i meg enda. Han står på nattbordet ved siden av mamma også. Riktignok ikke i sommerkjole, men i den rollen han trivdes mest i; pianisten Chris. Hver kveld har jeg lange samtaler med han. Snakker om mamma over en kopp kakao. Jeg vet de andre tror jeg er gal. Men de forstår ikke. De forstår ikke båndet vi deler. Det vil aldri brytes. Aldri.