KRISTIANSAND: Kondolanseprotokollen som ligger ute i foajeen blir i seg selv et historisk dokument. Én etter en satte de sitt navn der, de dekorerte krigsseilerne, før de gikk inn i salen for å markere Krigsseilernes dag på Arkivet i Kristiansand.
— Vi er ikke mange tilbake nå, sier krigsseiler Søren Brandsnes (91), kikker rundt bordet og nikker mot de andre kameratene.
Solide karer som alle bærer på minner fra vanskelige år i Kongens tjeneste. Det gnistrer fortsatt i øynene på 90-åringene. Men de færreste orker å snakke.
— Krigen forandret mennesker, sier Brandsnes stille.
- Et ikon for motstandsbevegelsen
Han satt selv som krigsfange i et halvt år i fangeleiren «Marlag und Milag Nord» utenfor Hamburg. Han kom seg fri, kom seg over til Skottland. Resten av krigen seilte Brandsnes som matros i konvoifart.
Ydmyk på egne vegne
Brandsnes var en av de vel 130 fremmøtte på Arkivet i går som reiste seg ettertenksomt for å minnes innsatsen til motstandsbautaen Gunnar Sønsteby gjennom krigsår såvel som i etterkrigstid.
— Arbeidet Sønsteby la ned i fredstid ruver, sier Brandsnes.
De siste årene Sønsteby reiste omkring trakk han stadig oftere frem krigsseilernes innsats, og ville tone ned sin egen. Arkivet-direktør Aslak Brekke siterer Sønsteby: "Det er ikke så vesentlig det jeg gjorde, men krigsseilerne, innsatsen fra de gutta der... "
Det er mange blanke øyne i salen. Selv etter sin bortgang fortsetter "Kjakan" å gi sine kamerater den oppreisningen de fortjener.
Hedrer Sønstebys (94) minne
— Gunnar Sønsteby ble vår stemme. Og det er nok først og fremst den formidable innsatsen han la ned i fredstid vi vil huske ham for, sier krigsseileren Brandsnes.
- Oppmuntret oss
Sabotasjeaksjonene mot tyskerne var som oksygen for de norske karene som tok hundevaktene til sjøs på risikofylte overfarter mellom de britiske øyer og USA:
— Det var jo voldsomt oppmuntrende for oss å høre om de vellykkede operasjonene. Da tenkte vi "Det er noen hjemme som slåss", de kan bare ryke og reise, tyskerne. Det var et voldsomt hat mot okkupasjonsmakten, minnes han.
Arnfinn Moland: - Gunnar ga seg ikke før det var umulig
Brandsnes holder Sønsteby fram som en av dem som ikke bare fortalte fra krigen, men som arbeidet for at yngre generasjoner skulle lære noe av krigen.— Det kan skje igjen i vår tid. Det er mye farlig tankegods der ute. Se bare på Breivik, han er ikke alene om de tankene. Vi må ikke bli naive. Forbyr vi visse strømninger, går de under jorda, men vi må røyke dem ut, sier Brandsnes.
Han lytter ettertenksomt til tenåringen Thea Eriksen fra KG som foran den eldre garde innrømmer at skolen ikke lærte henne mye om krigsseilerne.
— Jeg visste nesten ingenting om dere, til tross for at 4500 norske seilere omkom under krigen. Nå skal jeg gjøre mitt for at mine jevnaldrende og søsteren min på 14 skal kjenne deres historie, lover hun.
I Gunnar Sønstebys ånd.
- Må fortelle
— Mange av seilerne er fortsatt tause, sier Ingrid Næser (34).
Hun har ledet krigsseilerprosjektet ved Arkivet, og tror den store stillheten kan være forklaringen på at seilernes historie er ukjent for så mange.
— Men Gunnar Sønsteby var de tauses røst, sier hun, og de gamle nikker ved siden av henne.
Men vil fortsatt ikke snakke, ikke ha bildet i avisen.
— Det er forståelig. Mange veteraner har traumene fra krigen med seg resten av livet, og mørketallene, alle som ikke maktet overgangen til fredstid er store. Det er viktig at historien blir fortalt, minner direktør Brekke om, og nikker mot Kilden-direktør Bentein Baardson.
Baardsons far var krigsseiler, og satt fire og et halvt år som krigsfange i Japan.
— Det var vanskelige år, han orket ikke snakke så mye da han ble alene, uten min mor som kunne bære ham. Og min far sa ofte at vi måtte aldri glemme at vi kan bli noen forferdelige dyr. Alle av oss. Derfor er Sønstebys innsats for å minne oss om krigen så viktig, sier Baardson.
Han speider rundt seg i foajeen. Mot gråhårede krigskjemper og deres respektive.
— Sønsteby var disse karenes vitnesbyrd, han var selve inkarnasjonen på krigsinnsats og motstand mot et totalitært regime. Se bare hva som skjer i Europa, I Hellas for eksempel, når økonomien kollapser og kaos rammer oss, da manifesterer fundamentalismen og det totalitære seg og presenterer seg som den eneste løsningen. Men det vet vi alle at det ikke er.