RIO DE JANEIRO, BRASIL : — Kirken er for alle! Vi er rett ved regnskogen, så det er ikke så unaturlig at de holder seg rundt her, forteller Inja Røinaas (38) fra Kristiansand, medlem i byggekomiteen for den nye kirken.
Hadde småbarnsmoren fra Tveit bare snakket om de middels store apekattene med skarpe tenner, var det én ting.
At giftige kobraslanger også trives i nabolaget, er noe sjømannspresten bør huske på i aftenbønnen.
Presten slått ut av gulfeber
Fædrelandsvennen besøkte den noe sjeldne kirkeeiendommen i den tropehete byen, der vaffeljernene skal gå varme. Første gang blir 17. mai, når flere hundre nordmenn inntar den romslige hagen til fest ut i de små timer.
— Jeg trodde det med å servere vafler var en spøk, men etter hvert har jeg skjønt hva det går i, smiler Gunnar Veire, Stavanger-mann i byggekomiteen.
Nærmere tusen nordmenn er bosatt i Rio de Janeiro, og tiden er moden for den 32. norske sjømannskirken på verdensbasis. Dermed forlater de Den skandinaviske kirken, der det er blitt trangt om plassen.
— Dette har potensial til å bli et godt møtested for nordmenn i Rio. Her er døra åpen for ateister og muslimer, alle skal føle seg hjemme, bedyrer sjømannsprest Ørnulf Steen, som selv skal bruke kirkens andreetasje som privatbolig og kontor.
Første gang en norsk sjømannsprest plantet sine bleike føtter i Rio var i 1897. Den gang var ikke slanger og apekatter deres verste trussel, men gulfeber. Dermed ble oppholdet heller kortvarig.
Mye kriminalitet
I halvannet år har de vært på utkikk etter egnede lokaler, og kirkefolk vet at den som leter finner.
Eiendommen ligger i bydelen Gavea ved foten til Rocinha, et av slumområdene (favela) der væpnede spesialstyrker i 2011 stormet inn med pansrede kjøretøy og helikopter for å fortrenge narkogjenger før fotball-VM i 2014 og sommer-OL i 2016. Ni millioner kroner kostet det å overta den romslige eiendommen med en større villa i to etasjer. For halvannen million bygges huset om til en moderne sjømannskirke med storkjøkken og møtesal for hundre personer.
— Hjemme i Norge leker barna i gaten, eller går på besøk til kamerater. Det kan de ikke i Rio. Derfor har familier et helt annet behov for å møtes, der barn og voksne kan slappe av, forklarer trebarnsfar Gunnar Veire, som ikke har hatt for vane å frekventere kirken hjemme i Stavanger.
Her blir døren høy og porten vid, men kun når den ikke er låst. I sjumillionersbyen som på grunn av utstrakt kriminalitet har slitt med ryktet, lar man selv ikke kirkedører stå ulåst.
Bedrifter med milliongaver
De siste fem årene har det vært betydelig økning i norske investeringer i Rio. Omsider fikk bransjen sitt bønnesvar:
— Norsk maritim virksomhet har hatt en langvarig relasjon til sjømannskirka. De ba om at vi etablerte oss, og vårt formål er nettopp å betjene nordmenn i utlandet, forklarer sjømannsprest Ørnulf Steen.
Han legger til at bedriftene til gjengjeld har donert pengegaver på totalt 2,5 millioner kroner.
Sjømannspresten frykter ikke at naboene fra dyreriket skal gjøre som Nikodemus i Bibelen – han som snek seg ubemerket inn om natten.
— Jeg har vært utsendt for misjonsselskapet både i Brasil og Tanzania tidligere. Det handler bare om å ta litt hensyn. Her har vi det bra, forsikrer Steen.
Inja Røinaas har bodd i Rio i to og et halvt år. Mens mannen jobber som skipsmegler har hun deltatt i ulike hjelpeprosjekter, og stortrives:
— Menneskene, klimaet. Folk er så gjestfrie, men kontrastene så store at det alltid er noe å gripe fatt i. Jo lenger man bor her, dess mer interessant blir det.