KRISTIANSAND: At blåveisen er like viktig som verdensnyhetene.
Det var ingen drømmende poet som skrev det.
Hun het Lita Heiding, en mangeårig journalist og redaktør. Hun hadde et poeng, med blåveis som symbol på gjenoppstandelse, optimisme, varme, fargeprakt og alt godt som våren bringer med seg.
Hva kan vel være viktigere?
Vi fant ingen blåveis på vår vårlige vandring i uka som gikk.
Til gjengjeld fant vi en svane som kikket på en kvinne på en benk ved havet.
Og to mødre som luftet en hund og sine barn i parken.
Vi fant en siste, stri snøklatt som forhåpentligvis har tatt kvelden når dette leses.
Snøstjerner fant vi også, som lyseblå tepper der snøkrystaller har regjert grunnen et halvt års tid.
Ikke minst fant vi løvetann.
Den knallgule optimisten, som sprenger så vel mur som asfalt i sin iver etter å komme opp og fram for å formidle sitt budskap om lys og varme.
Tilbakevendende lyder varsler også om vår.
Som når korps lufter instrumenter og øver takter med "Gammel jegermarsj".
Eller fugler, som har inntatt plasser i skogens kor.
Nå venter de, og vi som ikke har allergi, på løvspretten.
Noe forsinket, men desto mer kjærkomment, er det nå så mye vår i luften at det kunne få en biskop til å bite en serveringsdame i øret, som Christopher Morley så treffende beskrev det årlige fenomenet. (Amerikansk forfatter, 1890 — 1957).