STAVANGER/AGDER: I månedsskiftet juli/august 2015 mottar politiet et lydopptak hvor en 37 år gammel mann forklarer seg detaljert om drapet på Tina Jørgensen (20). Stavanger-kvinnen forsvant natt til søndag 24. september 2000. En måned senere ble kroppen hennes funnet i en kum ved Bore kirke. Drapspersonen er ikke funnet.
37-åringen på lydopptaket snakker både seg selv og tre andre menn fra Lyngdal inn i den uløste drapsgåten. De fire blir pågrepet og siktet for drap eller medvirkning til drap.
Etter flere måneders intens etterforskning har ikke politiet klart å finne ett eneste bevis som underbygger 37-åringens historie.
Stavanger Aftenblad har sett på hvordan det kan ha skjedd.
Ikke unikt
— Falske minner-problematikken er ikke ofte et tema i rettssaker, men det hender det dukker opp, sier Tor Ketil Larsen, som er overlege og professor i psykiatri.
Larsen, som har bred erfaring som rettspsykiater, har ikke vært involvert i Tina-saken. Han understreker at han uttaler seg om problemstillingen på et generelt grunnlag.
— Falske minner er en slags sammenblanding av fantasi og reelle hendelser. Litt som en drøm. De aller fleste av oss klarer å skille mellom drøm og virkelighet. De aller fleste av oss klarer også å skille mellom reelle hendelser og fantasi. Falske minner dannes når fantasien din blir et minne, sier psykiatriprofessoren.
Ifølge Larsen har blant annet barn og psykisk ustabile personer lettere for å utvikle falske minner enn andre, men også mennesker som tar medisiner eller rusmidler som påvirker hjernens funksjon er i risikosonen.
Kjøpesentertesten
Husker du den gangen du som liten falt ut av båten og faren din måtte fange deg med en stor håv? Ikke? Kanskje ikke så rart om det aldri har skjedd, men nå, når du har lest det, har du ganske sikkert dannet deg et bilde av hvordan dette fortonet seg likevel. Husker du hvordan du fant lua di på stranden etter hendelsen og hvor glad moren din ble da dere kom hjem? Det at du ser for deg en slik usann fortelling skaper på et vis indre bilder av «hendelsen».
— Den amerikanske psykologen Elizabeth Loftus har forsket på dette. I en av hennes mest kjente studier, kjøpesenter-eksperimentet, fikk forsøkspersoner presentert fire historier fra da de var barn. Tre av historiene var sanne, mens én historie, historien om da de kom bort fra foreldrene sine på et kjøpesenter, var falsk, sier Larsen.
Et familiemedlem bidro med detaljer i historiene, også den falske, for å sannsynliggjøre for barnet at det hadde skjedd.
— Selv etter at forsøkspersonene ble gjort oppmerksomme på at en av historiene var falsk, sa halvparten av dem at de hadde minner om den gangen de kom bort fra foreldrene sine på et kjøpesenter. De var overbeviste om at de husket det, sier psykiateren.
Birgitte-saken
Norske og nordiske domstoler er ikke helt ukjente med problemstillinger knyttet til falske minner. Både i Bjugn-saken og sakene rundt den påståtte seriemorderen Thomas Quick har temaet vært brakt på bane.
I tillegg har det vært tilfeller der politimetoder som kan føre til falske tilståelser er blitt benyttet. Den mest betente saken er trolig Birgitte Tengs-saken, der politiets avhørsmetoder skal ha ført til at fetteren uriktig tilstod å ha drept den 17 år gamle Karmøy-jenta i mai 1995.Fetteren avga en detaljert tilståelse etter å ha sittet isolert i flere uker — uten tilgang på tv, lesestoff eller besøk av familie. I tre uker ble han nærmest daglig avhørt av en Kripos-etterforsker. Ikke en eneste gang ble avhørene skrevet ned. De ble heller ikke tatt opp på video.
Mot slutten av denne perioden ble fetteren bedt om å skrive et filmmanus om hva han trodde hadde skjedd med Birgitte. Dette manuset dannet senere utgangspunktet for den såkalte tilståelsen.
Kritikere av politiets etterforskningsmetoder i Birgitte-saken mener Kripos hjernevasket fetteren til å bli så forvirret at han til slutt trodde han hadde tatt livet av sitt eget søskenbarn. Da usikkerheten var så stor at etterforskerne skjønte de kunne nærme seg en tilståelse, begynte de også å gjøre formelle avhør der innholdet ble notert.
Etter at fetteren i 1998 ble frifunnet for drapet, førte den til store endringer i måten norsk politi gjør sine avhør på. Skrekken var at etterforskerne skulle være med og utvikle falske minner hos siktede, slik at uskyldige ble domfelt.
Åpne spørsmål
I et rettssikkerhetsperspektiv mener Larsen at falske minner-problematikken stiller høye krav til etterforskere og deres metoder. Spesielt når det er barn som blir avhørt.
— Avhøreren må for all del ikke foreslå noe. Lukkede spørsmål og også dikotome (todelte) spørsmål er ikke gode. Var det slik eller var det slik? Har du sluttet å slå kona di? Var du i skogen eller var du på stranden? Spør heller: Hvordan var det? Fortell meg om det.
— For alt avhøreren vet kan det jo tenkes at den som blir avhørt var på fjellet, ikke i skogen eller på stranden. Poenget er at lukkede spørsmål kan føre til falske minner. Kanskje slo han ikke kona i det hele tatt, sier Larsen.
Han mener at enkelte gjerne vil lete etter en visuell konstruksjon, en knagg, å henge usammenhengende informasjon på.
— Om jeg spør deg om et års tid om du husker den gangen da du som liten falt ut av båten og faren din fisket deg opp med en stor håv, vil du kanskje minnes bildene du fikk i hodet da du leste om hendelsen første gang. Kanskje husker du i tillegg at moren din lagde vafler den kvelden.
Viste bilder
De fire Lyngdal-mennene som ble pågrepet og siktet i Tina-saken, ble løslatt allerede i november. Da hadde de sittet tre uker i varetekt. Politiet konkluderte da med at det ikke lenger var fare for bevisforspillelse i saken.
Aftenbladet har snakket med mannen som tok opp 37-åringens historie. Til oss sier han at han satte mobilen på opptak da 37-åringen begynte å snakke om den 15 år gamle drapssaken. Han fikk en følelse av at det kameraten kom til å si, kanskje kunne være viktig.Etter hvert som praten skred frem, skal mannen bak opptaket ha funnet frem datamaskinen og vist bilder av blant annet Bore kirke og fantomtegningene som politiet fikk laget tidlig i etterforskningen av Tina-saken.
— En uprofesjonell etterforsker vil «hjelpe» vitner til å huske. For eksempel ved å vise bilder eller komme med forslag. «Var det slik eller var det kanskje slik?» Det beste er alltid å la folk prate uten innblanding, sier Larsen og fortsetter:
— Thomas Quick ble tatt med til åstedene for drapene han etter hvert tilsto for at han på den måten skulle finne frem til «glemte minner». Han tilsto en rekke drap som han siden er blitt frifunnet for, sier psykiateren.
— Quick var utvilsomt utsatt for inkompetente terapeuter som var for lite kritiske til faren for at falske minner kan skapes, legger han til.
Glemte minner
Akkurat her strides psykiatere. Finnes det glemte minner? Går det an å glemme viktige opplevelser i sitt liv? Kunne Thomas Quick glemt det om han hadde drept noen?
— Min påstand er at en i all hovedsak husker voldsomme opplevelser. Det kan naturligvis være ting du ikke ønsker å snakke om eller å tenke på, men det er svært uvanlig at man faktisk har glemt ut for eksempel om din far har forgrepet seg på deg. Om jeg som terapeut sier til en pasient at man kan ha glemte minner, hvordan skal pasienten da forholde seg til dette? Hvordan bevise at man ikke er utsatt for noe man har glemt ut? Det blir en helt umulig situasjon, sier Larsen.
— Slik jeg ser det øker ideen om glemte minner risikoen for utvikling av falske minner.
Roser politiet
Tilbake til Tina-saken. Hvordan kan en mann i 30-årene, først på lydopptak og deretter i flere politiavhør, si at han var til stede da Tina Jørgensen ble drept, dersom han faktisk ikke var det? Lyngdal-mannen har sågar fortalt at han er lei seg for ikke å bli trodd av politiet.
— Min klient er overbevist om at det han har fortalt er korrekt, sier advokat Odd Rune Torstrup, som er 37-åringens forsvarer.
— Jeg tror at alle mennesker i større eller mindre grad opplever at minner over tid kan endre seg, sier advokaten, som bekrefter at politiet per dags dato ikke har funnet bevis som underbygger 37-åringens historie.Selv om de sakkyndige blant annet konkluderer med at Torstrups klient har falske minner, roser forsvareren politiet for at de tar klienten på alvor.
— Det er helt åpenbart at politiet må etterforske de nye opplysningene i Tina-saken. Og det er godt at de har tatt andre etterforskningskritt og søkt etter opplysninger som kan bekreft eller avkrefte min klients forklaring, sier Torstrup.
Vi husker dårlig
37-åringen ønsker å ta sin straff.
Hvordan kan dette skje om det han sier ikke er sant?
Professor Larsen er av den oppfatning at vi ofte overvurderer folks hukommelse.
— Vi husker dårlig. De beste vitnesbyrdene er fra personer en snakker med rett etter en hendelse. Om en person sier at han er skråsikker på at han husker riktig, bør en varsellampe blinke. Rett etter terrorangrepet på Twin Towers i New York startet man en studie på hva folk husket etter en uke, ett og tre år. Mer enn 3000 mennesker ble undersøkt. Man vet at frykt påvirker hukommelsen via samhandling mellom ulike områder i hjernen - blant annet amygdala og hippocampus - men redsel forsterker også tiltroen til egne minner, mer enn presisjonsnivået, sier Larsen.
— Selv om de fleste hadde rimelig nøyaktige minner om hva som faktisk skjedde den fatale dagen, så var minnene når det gjaldt egne bevegelser og følelser i relativt stor endring etter hvert som tiden gikk, fortsetter han.
Larsen mener at informasjon som kommer til etter hendelsen kan påvirke våre minner i ganske stor grad, enten vi vil det eller ei - såkalt «post-event information».
— Informasjonsstrømmen i Tina-saken har også vært stor. Mye informasjon lekker ut i media. Politiet holder bevisst igjen informasjon om detaljer nettopp av denne grunn. Det er ikke uvanlig i store kriminalsaker at det kommer falske tilståelser, sier psykiatriprofessoren.
Bygger broer
Aftenbladet har vært i kontakt med flere av personene som høsten 2015 ble innblandet i Tina-saken. Flere av disse sier at tre av mennene som er siktet i saken, reiste sammen til Stavanger i 1998 eller 1999.
De fire Lyngdal-mennene kjente den drepte 20-åringen. Tina Jørgensen tilbragte mange somre i nettopp Lyngdal.— Det er ikke uvanlig at vi bygger broer mellom minner som egentlig ikke henger sammen, sier Larsen og fortsetter:
— Altså. Om en har bruddstykker, om en vet mye om en sak, er det slettes ikke uvanlig at en konstruerer «broer» mellom disse bruddstykkene for på den måten å lage sammenhenger. Disse broene kan være falske minner, sier professoren.
Obs obs
Larsen mener at etterforskere er blitt svært flinke til å stille åpne spørsmål og også til å unngå å foreslå svaralternativer til den som blir avhørt. Særlig ved avhør av barn. Bjugn-saken og saken mot Thomas Quick viser hvor viktig dette er, mener han.
— Jeg har ikke jobbet med Tina-saken og jeg uttaler meg prinsipielt ikke om den. Temaet falske minner forekommer ikke ofte i norske rettssaler, men temaet er svært viktig å belyse. Det finnes eksempler på at uskyldige personer er blitt dømt som følge av at en «fornærmet» har hatt falske minner, sier Larsen.
Han har selv vært rettspsykiater i en straffesak hvor det ble hevdet at fornærmede hadde minner om noe alvorlig som skjedde da personen var ett år gammel.— Du kan ikke huske komplekse hendelser fra da du var så liten. Vi anser at man har det vi kaller infantil amnesi frem til cirka 3-årsalder. Det innebærer at hjernen ikke er i stand til å bearbeide og lagre kompliserte sanseinntrykk eller fortolkninger av omverdenen i så ung alder. Den som husker sammensatte hendelser fra 1-årsalder har mest sannsynlig falske minner, sier Larsen.
Husker du?
Så hva var det egentlig som skjedde den gangen du som liten falt ut av båten? Er du HELT sikker på at du ikke husker dette? Har du ingen minner fra hendelsen i det hele tatt?
Kanskje har du opplevd det, men glemt det ut? Ser du for deg en liten eller stor båt; var vannet kaldt eller varmt? Var lua gul eller blå? Dersom du aldri har opplevd dette - hvorfor kan du allikevel ha detaljerte ideer om slike aspekter ved «hendelsen»?
Hvem vet?