— Mannen min måtte først dra fra Eritrea på grunn av politiske årsaker. Vi var borte fra hverandre i nesten tre år, før jeg og barna mine kom til Norge. Det var veldig tøft, men nå er jeg verdens lykkeligste jente, forteller Ruta Haile.
- En stor trøst
Gjennom Røde Kors ble hun kjent med Margrethe Andreassen Knutsen (21), som senere ble flyktningguide for henne.
— Hun hjelper meg veldig masse. Det er en stor trøst. Hun er som en mor, forteller Haile.
— Noe av det første hun spurte meg om var om det var noen ville dyr her, forteller Knutsen.Haile ler, og forteller at det største sjokket var snøen.
— Jeg bare gråt da jeg kom. Det var så kaldt! Jeg hadde bare sett snø på film før. Heldigvis kan Margrethe fortelle hva slags klær jeg kan bruke.
Men det er ikke bare vær og kultur som kan være en utfordring. Knutsen hjelper Haile når hun skal treffe legen, eller må i andre møter med kommunen.
— Jeg blir med når hun spør meg om det, sier Knutsen.
Andre tradisjoner
Fædrelandsvennen møter dem hjemme hos familien Haile på Grim. Ruta Haile har forberedt tradisjonell eritreisk mat for anledningen. På et stort fat ligger lefser, kylling, en saus av bønner, egg og fersk jalapeños.
— Er det sterkt etter din standard eller norsk standard, spør Knutsen.
Neida, det er visst ikke så sterkt, og familien Haile demonstrerer hvordan maten skal spises. I Eritrea spiser man nemlig ikke på samme måte som i Norge. Hele familien spiser fra en stor tallerken, og man bruker en hånd til å spise med, og den andre til å drikke av glasset med.
Kultursjokk
Ruta Haile er opprinnelig er fra Etiopia, men flyttet senere til hovedstaden i Eritrea, Asmara. Der giftet hun seg med mannen sin, Haile Bizan. I bryllupet kom det 2000 mennesker, et lite bryllup etter eritreisk standard. Sammen har de tre barn, Bizan (8), Laza (6) og Khonet (4).
Det var et kultursjokk å komme til Norge. Alt er jo så annerledes, til og med måten man spiser på. Derfor bruker Knutsen og Haile mye tid på å snakke om kulturforskjeller og språk. Siden barna til Haile er i skole og barnehage lærer de norsk raskt.Mellomstejenta Laza (6) liker seg veldig godt.
— Vi lærer matematikk, også lærer vi at vi skal være hyggelige med hverandre, forteller hun.
Moren synes at det er litt vanskeligere med språket. Heldigvis er hun veldig sosial og snakker godt engelsk. Det gjør alt litt lettere.
Vil bli flyktningguide
Ruta Haile har mange mål for framtiden i Norge, og det er mye hun vil lære.
— I Eritrea kjørte jeg bil, men her trenger jeg et norsk førerkort. Når Margrethe kjører forklarer hun meg skiltene.
Når Haile mestrer norsk bedre vil hun gjerne få en jobb. Å hjelpe noen er det viktigste. Pengene kommer i andre rekke.
— Jeg vil gjerne bli flyktningguide når jeg kjenner byen bedre og snakker bedre norsk. Jeg tror det kan hjelpe flyktninger å møte noen som har vært i samme situasjon, og som snakker samme språk.
- Positivt tiltak
I fjor mottok Kristiansand 180 flyktninger. I løpet av de neste tre årene ønsker integrerings og mangfoldsdirektoratet (IMDi) at Kristiansand skal ta i mot 560 flyktninger. Da blir arbeid både i kommunen og frivillige organisasjoner viktig.
Regiondirektør Ingrid Sætre mener at flyktningguiden er et veldig positivt tiltak.
— Det er positivt å ha en kontakt som kan guide en i de nye, norske omgivelsene. Jeg tror at også at dette er positivt for de som er guider, sier hun.
Etterlyser flere guider
Siden 2002 har rundt 350 flyktninger fått en flyktningguide i Kristiansand, men det er flere som trenger hjelp. I dag er det 44 registrerte flyktningguider i Kristiansand, men det er ikke nok. Så langt i år har 26 flytninger fått en guide i Kristiansand, men rundt 30 menn og 30 kvinner venter fremdeles på å få en guide.
Nanna Thune, frivillighetskoordinator i Røde Kors Kristiansand oppfordrer flere til å melde seg som guide.
— Som guide hjelper man flyktningene å forstå norsk, Norge og hvordan vi gjør der her i landet. Skole-hjem samarbeidet kan for eksempel være fremmed for noen. Når skolen kaller inn til foreldremøte er det mange som tror at barnet har gjort noe galt. Det er veldig mange som har vokst opp med korrupsjon i hjemlandet, og derfor ikke stoler på myndighetene, forteller Thune og legger til at tillit er noe det jobbes mye med.