17. juni 2006 omkom Silje Vestøl (20) i en trafikkulykke i Flekkerøytunnelen. Motorsykkelen hun kjørte skled, og kolliderte med en motgående bil.

Ifølge politiet var det glatt i veibanen da hun kjørte inn i tunnelen som var under arbeid. Politiet forlot ikke stedet før det hadde blitt skiltet bedre, og fartsgrensen hadde blitt satt ned.

— Det har vært tungt. Det var mye liv i Silje. Helt fra hun var bitteliten var hun utrolig aktiv. En racer fra morgen til kveld, og så var hun kjempeglad i mennesker. Vi hadde kontakt stort sett hver dag, også da hun flyttet på hybel. Så når hun da plutselig er vekke¿ Det er umulig å beskrive..

Det er stille i det store huset. Bjarte Vestøl sitter i den ene enden av hjørnesofaen og ser ned i hendene sine.

— Kvaliteten på livet blir dårligere etter noe sånt, fortsetter han.

Bekymret

Rommet hennes på loftet står som det gjorde for to år siden. Bjarte orker ikke å gjøre noe med det.

De mange ulykkene som har vært den siste tiden har han ikke orket å lese om. Han får med seg overskriftene, men klarer ikke å høre detaljene. I to år har han levd med smertene savnet etter datteren Silje har gitt.

— Det er utrolig bekymringsverdig at vi i et så rikt land ikke bruker mer penger på sikring, og forbedring, av veier, sier han, og rister på hodet.

— Unge lærer fort, og kan bli flinke sjåfører. Men de legger ofte inn for små marginer, og er ikke alltid observante på at det kan komme et hull eller en hindring rundt neste sving, fortsetter han.

Mange tanker

Selv døde datteren under utbedring av Flekkerøytunnelen. Motorsykkelen hun kjørte skled på et glatt parti under en forbikjøring. Motorsykkelen traff en møtende bil i fronten, og både Silje og venninnen ble kastet av.

Siden den dagen har Bjarte klatret, dykket, stått på seilbrett og kitet. Alt for å få litt pusterom fra tankene. Og for å få sove.

— Ja, jeg er nødt til det. Er jeg ikke fysisk sliten om kveldene så får jeg ikke sove. Da ligger jeg bare og tenker, sier han, og fortsetter å se ned i hendene som han gnir hardt mot hverandre.

Tankene går til hva han kunne ha gjort annerledes. Hva som hadde skjedd hvis han bare hadde kjørt henne den dagen.

Han tenker på hva som hadde skjedd dersom han selv ikke hadde kjørt motorsykkel da hun var liten – hadde hun da tatt sertifikatet, og kjørt sin egen motorsykkel i tunnelen den dagen?

Minnesmonument

Bare dager etter ulykken satte Siljes kjæreste opp et minnemonument ved inngangen til Flekkerøytunnelen. Her går både venner og familie for å mimre. Det har vært til stor hjelp for Bjarte.

— Det er så mye lettere for meg å komme ut her enn å gå på kirkegården, sier han.

Selv besøker han stedet minst en gang i uken, og treffer ofte andre som stod Silje nær.

— Det er godt å tenke på alt det fine vi har gjort sammen. Men samtidig er det vanskelig å ikke få oppleve det alle foreldre ønsker for sine barn: Å se barna gifte seg, få barn, og leve et lykkelig, langt liv¿