ARENDAL: — Jeg hørte på radioen på vei hjem fra jobb i går, og da kom en del bilder tilbake. Det er en del mennesker som gjennomgår forferdelige ting nå. Å være gissel er en ekstrem påkjenning, sier professor Arne Olav Øyhus ved UiA.
Det begynner å bli lenge siden hans egen erfaring med å være gissel. Det utspant seg et drama da han ble tatt til fange i Sudan i 1986 av geriljaen SPLA. I sju uker var han på vandring med sine gisseltagere, før han omsider ble sluppet fri.
— Det som er så fryktelig, er at når du kommer hjem ser du omtrent frisk ut. Og så bærer du rundt på en fryktelig opplevelse som kan prege deg resten av livet.
Flashback
— Er du fortsatt preget av dine opplevelser i 1986. — Jeg fungerer normalt i hverdagen. Men jeg blir nervøs av fly og jeg tar ikke heisen. Jeg kan gjøre assosiasjoner som plutselig bringer meg tilbake til en tilstand av angst og frykt. Det er på en måte greiere å brekke et bein eller en arm. Problemet er at andre ikke kan sette seg inn i hva man har opplevd.
Øyhus tror de Statoil-ansatte og andre som kommer levende fra hendelsene i Algerie i ettertid kanskje kan ha nytte av at de er flere sammen, som deler de ekstreme erfaringene.
Holde kjeft sammen
— Hva kan venner, familie og kolleger gjøre når noen kommer hjem fra en slik opplevelse?
— Det er viktig å ikke mase, men samtidig være tilgjengelige for den som har opplevd noe fryktelig slik at man kan snakke sammen om det når det føles riktig. Men det kan være vel så viktig å holde kjeft sammen som å snakke sammen. Poenget er å gjenskape en situasjon der det er mulig å kjenne trygghetsfølelse.
Øyhus fortsatte sitt bistandsarbeid i mange år, og jobber videre med de samme spørsmålene akademisk. Han skrev også bok om erfaringene som gissel.