MANDAL: — Det jeg savner aller mest er de gode samtalene med ham. Vi hadde ingen hemmeligheter for hverandre, var veldig gode venner og støttespillere, sier mamma til Michael Storaker, Gro Storaker (39).
Han skulle vært 19 år i dag. I stedet mistet han livet i Trybakken slik også de tre andre ungdommene fra Mandal og Lindesnes i bilen gjorde. De var alle så vidt startet på livets ferd. Sterke, glade og flotte mennesker. Savnet er enormt hos de som er igjen.
I dag er det nøyaktig ett år siden tragedien.
I dagens Fædrelandsvennen kan du lese intervjuer med flere av dem som ble berørt av ulykken: Utrykningslederen som kom ti til stedet etter ti minutter, ambulansepersonellet som raskt konstaterte at liv ikke lot seg redde og sjåføren av lastebilen som de kolliderte med forteller alle om hvordan de opplevde ulykken - og tiden etterpå.
Døde momentant
Ungdommene hadde vært i Kristiansand fordi Thor Egil Nilsen Vårdal skulle på jobbintervju som telefonselger. Michael jobbet samme sted. De to var kompiser helt fra barnehage-tiden, og hang mye i hop. Med i bilen var også venninnene Karen Marie Ekrem Olsen og Therese Daland Unosen som hadde blitt med på turen for å shoppe.
Les også: Fire unge døde i trafikkulykke
Bankutskrifter har vist at de etter å ha vært på jobbintervjuet hadde vært på McDonalds i Markens før de startet kjøreturen. De skulle til hytta til familien Vårdal i Harkmark. Oppover Trybakken kjørte bilen i høyre felt, før den brått gjorde en manøvrer til venstre, passerte midtfeltet og traff en lastebil. De døde alle fire momentant.
— Jeg satt hjemme denne kvelden, var på nettet og opptatt om noen av danskene som hadde forsvunnet utenfor Mandal var funnet. Da, brått, kom jeg over at det var skjedd en ulykke i Trybakken. Og det var et bilde av bilen jeg kjente igjen. Det var et enormt sjokk, som om taket ramlet ned. Jeg ringte politiet og spurte om Michael var blant de omkomne. Og på et slikt konkret spørsmål svarte de at han var det. To timer etter kom presten.
Vi sitter hjemme hos Gro Storaker på Frøysland i Mandal, nærmere bestemt på barneværelset til minstejenta Elia Michel. Hennes mellomnavn har hun fått som en variant av storebrorens navn. Her er det meste rosa. Det ville Michael ha likt, rosa var hans ynglingsfarge. Lillesøsteren ble født to måneder før han selv døde, og han hadde gledet seg veldig til å være fadder under dåpen.
— I stedet ble det en dåp så stusselig uten ham. Det var dåp i kirken, ingen fest etterpå. Jeg fortsatte heller å pusse opp huset for å fokusere på noe annet på en dag som skulle ha vært en festdag, men som bare ble trist, sier Gro.
Julen den verste
Slike dager har det vært svært mange av dette året, noen verre enn andre. For eksempel julen – den verste høytiden av dem alle. Gro har tre døtre, Martine på 12, Emilie på 4 og altså Elia Michel på 1 år. For dem tok hun seg sammen og prøvde å ha en slags julaften. Men Martine krevde å være hos faren for første gang, mamma var jo bare trist likevel.
— En annen dag å grue seg til var 17. mai. Da skulle jo Michael vært stolt rødruss, sier Gro.
Han hadde sammen med medelevene rukket å kjøpe russebil før ulykken. De ville slett ikke glemme Michael, og kalte russebilen for Storaker. Og de spurte Gro om hun ville kjøre dem rundt på 17. mai. Det ville hun gjerne, og kjørte den blant annet i borgertoget. I barnehagen til Emilie hadde de dessuten et lite tog som hun ble med på.
— Så det ble ikke så verst likevel, smiler Gro. Hun smiler i det hele tatt mye, selv om det like ofte blinker i øyekroken mens vi snakker. Hun prøver å være i forkant av følelsene som kommer i forbindelse med vanskelige dager, men så kan det skje ting som får det til å velte.
Kirken
Blant de aller verste var Utøya-tragedien som ble fryktelig vond også for henne. Tanken på hva disse foreldrene måtte og må gjennom var tung. Helga etter terroren tilbrakte Gro i kirken for å søke trøst, noe hun ofte har gjort i året som har gått.
— Det var vært veldig godt å søke dit. Her får jeg ro til å tenke, sier Gro.
Daglig har hun vært på kirkegården der Michaels grav ligger omtrent side ved siden ved to av de andre ulykkesofrene. I Trybakken var hun i starten også like ofte med blomster og lys. – Men så kom snøen og det ble vanskelig å parkere, sier Gro og må smile litt igjen.
I sommer dro hun og jentene på campingtur til Sverige. Hun tenkte veldig på at da fikk hun jo ikke gått i kirkegården daglig. Men hun hadde med seg bilde av sønnen og tente lys for ham hver kveld på campingplassen. – Da oppdaget jeg at det var mulig å gjøre det på den måten også, sier hun.
Søstrene savner storebroren fælt, men for dem alle går livet likevel videre. Det er for dem Gro lever. Siden ulykken har de flyttet inn i nytt hus som trenger oppussing, og som tar all tid. – Michael hadde ikke villet at jeg skulle grave meg ned i sorg for all framtid, men leve videre og gjøre hva jeg kan for hans søstre. Det skal jeg gjøre, sier Gro.
Foran kommende julehøytid vil de fire reise til syden, Gro vil vekk fra påtatt glede for hennes del.
Høyt elsket
Vi blir med henne ned til kirkegården. De tre gravstedene til ulykkesofrene er kjærlig passet på med friske blomster. Ved Michaels stein lyser fortsatt lyset Gro tente for noen dager siden. Det er rosa skrift i steinen selvsagt. «Høyt elsket – sårt savnet. Alltid i våre hjerter», står det. Og like nedenfor er det gjentatt: «Høyt elsket».
Etterpå kjører vi til Trybakken. På ulykkesstedet er det kun et nedbrent lys som forteller om tragedien – også det et lys Gro har tent for noen dager siden. Hun drar fram et digert lys som vil brenne i tre døgn, og som hun bestiller på nettet. Det har gått noen slike. Hun legger ned friske blomster som blafrer i vinden etter en trailer.
Tårene triller igjen nedover kinnene.
— Det er like sterkt å stå her hver gang. Jeg hører de sier at tiden leger alle sår, men for meg er det ikke på noen måte sånn. Det føles fryktelig urettferdig at han og de tre andre skulle mistet livet slik.