KRISTIANSAND: — Skjebner veves på merkelig vis sammen, sa Faremo i sin personlige tale ved krigshelt, major Arne Laudals, minnesmerke foran Stiftelsen Arkivet. Han ble skutt på Trandum 9. mai 1944. Foran seg fikk hun øye på Laudals sønn Lasse, som satt på Arkivet sammen med sin far. Hennes egen far Osmund Faremo, var også med i Laudals kompani – og ble tatt. Etter to år i tyske konsentrasjonsleire kom han hjem i live. Før kreften tok ham helt for ti år siden, kjempet Faremo fram at Arkivet, det gamle Gestapo-hovedkvarteret, skulle bli fredssenter.

— Selv om jeg er født ti år etter krigen, har jeg hatt krigen med meg hele livet. Og står jeg her foran Arkivet som forsvarsminister og øverste ansvarlige for at unge norske kvinner og menn på nytt kjemper for menneskeverd, med livet som innsats, i Afghanistan. Skjebner veves sannelig sammen, sa Faremo.

Etterpå sa hun dette til Fædrelandsvennen.

— Jeg ønsket å snakke om Afghanistan-soldatene fordi jeg har en utrolig respekt og ydmykhet for innsatsen som gjøres. Det er sterkt å stå foran Arkivet og hedre Laudal, samtidig som en annen egd, Thomas Nysted, er den hardest skadede av de åtte som ble rammet i Afghanistan søndag. Jeg føler sterk ydmykhet, men er også stolt over at norsk ungdom fremdeles er villig til å ofre for å kjempe fram fred og menneskeverd.

— Det er også spesielt å få lov å feire fredsdagen ved Arkivet – en bygning som har huset så mye vondt, men som nå er et fyrtårn i kampen for likeverd, menneskeverd og frihet, sa Faremo.

— Er vi i ferd med å ta fred og frihet for mye som en selvfølge?

— Jeg vil ikke svare direkte på det. Men i denne sammenheng gjør Stiftelsen Arkivet en formidabel innsats og er et nasjonalt forbilde. De greier å ta kampen for menneskeverd inn på moderne arenaer, og kjemper mot diskriminering og mobbing. Samtidig er forankringen til skolene så viktig. Dermed får barn lært om historien – slik at de forhåpentligvis kan gjøre gode valg for fremtiden. Større rom for menneskeverd er en kamp som aldri kan avsluttes.

Faremo talte både ved minnesteinen over de 162 egdene som døde i fangenskap under krigen og ved Arne Laudals bauta. Begge steder var hun personlig, og begge steder minnet hun om at kampen handler om mer enn nasjonal frihet.

— Vi lever i verdens kanskje beste land. Nettopp derfor skal vi takke våre gamle kjemper. Etter krigen la de stein på stein i sin kamp mot totalitære systemer og for frihet, likhet og menneskeverd. De kjempet vekk ordninger som bøyet ned og institusjonelle maktovergrep. Derfor snakker vi i Norge om skole for alle, om distriktspolitikk og arbeid for alle. Samhold. Felleskap. Kampen er ikke slutt, nå foregår den på nye arenaer, sa Faremo, som for anledningen hadde ikledd seg Arkivets egen T-skjorte med logoen.

”Større rom for menneskeverd”.

— Det rommet kan aldri bli stort nok, vi må alltid ville det større, sa Faremo.