Den 26 år gamle kvinnen som nylig har fått sin dom i Høyesterett, kom til Norge som flyktning fra Balkan i 2003. Frem til 2008 bodde hun i Kristiansand. En periode under oppholdet i Kristiansand måtte hun bo på krisesenteret på grunn av vold fra sin daværende ektefelle. Kvinnen har de siste årene hatt nærmest fulltids omsorg for sin mindreårige datter.

Nettopp omsorgsplikten og manglende muligheter for å ta hånd om barnet ved en eventuell soning var en av de mest sentrale argumentene da Høyesterett behandlet kvinnens anke over straffeutmålingen. Samfunnsstraff i stedet for ordinær fengselsstraff satt imidlertid langt inne for Høyesterett, som avgjorde saken med tre mot to stemmer i kvinnens favør. Justitiarius var blant flertallet.

Økonomiske problemer

Kvinnen hadde fått økonomiske problemer, og en venninne formidlet kontakt med en mann som trengte et sted for oppbevaring av 95 kilo hasj. Kvinnen fikk 16.000 kroner for dette. Senere ble hasjpartiet stjålet av kvinnens kjæreste og noen av hans kamerater. Politiet kom på sporet, og fant hasjpartiet og pågrep flere personer, også den som opprinnelig hadde lagret hasjpartiet i leiligheten. Før politiet oppklarte hele saken, var kvinnen blitt drapstruet.

Hun la alle kort på bordet for politiet fra første stund, og navnga alle som hadde vært involvert i saken. Hun var også vitne i retten da sakene mot de som hadde kjøpt hasjen og senere stjålet den var til behandling.

I tingretten ble kvinnen dømt til fengsel i tre år og seks måneder. Ett år og seks måneder ble gjort betinget. Lagmannsretten endret dommen til fengsel i to år, hvorav ni måneder ble gjort betinget.

Kvinnen anket til Høyesterett og ba om samfunnsstraff, og vant altså frem med sin anke.

Samfunnsstraff tilstrekkelig

Førstvoterende Skoghøy var sterkt i tvil om samfunnsstraffen, men fikk to andre dommere med på sin argumentasjon om å åpne for at det i dette tilfellet er adgang til å bruke samfunnsstraff selv for en person dømt etter den strengeste bestemmelsen i forhold til narkotikaforbrytelser.

Det viktigste argumentet for Høyesterett var omsorgen for den mindreårige datteren, og de begrensede muligheter det ville være for å ta hånd om barnet hvis mor skulle sone fengselsstraff. Førstvoterende mener at kvinnens samlede opptreden i saken at samfunnsstraff er en følbar reaksjon som ikke gir uheldige signaler i forhold til allmennprevensjonen. Retten har også lagt vekt på at kvinnen er i arbeid, og at arbeidsforholdet kan opprettholdes selv med samfunnstraff.