— Jeg husker jeg så på det lille frøet før jeg satte det i jorda, og så vokste det opp en stor kålrot. Jeg følte meg som en kunstner.
Du må egentlig ikke skrive det, for det er jo litt forferdelig at en bonde kan si sånn. Men jeg følte meg altså som en kunstner, sier Carl Havstad. Og ler.
Det har vært et fint liv, men nå gidder jeg ikke planlegge så mye lenger.
Han er sannelig en kunstner med rosene også, men bare fordi han har lyst.
78-åringen har nemlig funnet ut at han har gjort for mye i livet som har dreid seg om å planlegge fremover. Nå vil han heller leve i nuet.
— Jeg var bonde og levde i mange år av å dyrke grønnsaker og poteter på familiegården rett på andre siden av veien her. Det var der jeg sådde den kålroten. Det har vært et fint liv, men nå gidder jeg ikke planlegge så mye lenger, forklarer den aktive pensjonisten.
Vakker rosehage
Vi vandrer rundt i rosehagen hans på Landvik i Grimstad. Det er bare fem år siden han og kona overlot gården til den ene datteren, og flyttet over veien. Huset de nå bor i, bygde Havstads bestefar for mange år siden.
— Min bestefar hadde stor familie og bygde den opprinnelig som ei avlastningshytte. Vi overtok hytta på slutten av 1990-tallet, og fikk tillatelse til å bygge ut. Så leide vi ut før vi flyttet over selv i 2010.
Havstad har vært opptatt av roser i mange år, og er utdannet gartner. Men interessen slo ut i full blomst da han begynte å opparbeide denne hagen for bare fem år siden. Kona er imidlertid ikke interessert.— Å nei, hun bryr seg ikke så mye om rosene. Jeg holder på i hagen, og så tar hun seg av det inne.
Avslappet til ugress
— Hva er det med rosene som fascinerer så veldig?
— En rose er en fantastisk skjønnhet. De er så vakre, og jeg blir glad av å gå og stelle med dem. Men jeg gjør bare det jeg har lyst til, og ikke fordi jeg må.
Hver morgen pleier han å ta en runde i hagen.
— Jeg er pensjonist og har all verdens tid, men jeg bruker ikke mer tid i hagen enn jeg har lyst til. Ugresset har jeg et avslappet forhold til, det får ikke ta bort gleden med hagen.
Men det er nok bare halve sannheten, for hagen er i alle fall et vakkert skue. Frodig og raust står rosebuskene og nikker med fyldige hoder. I rødt, rosa, oransje og gult, og alle nyansene imellom. Det ligger mye arbeid bak opparbeidelsen.
En rose er en fantastisk skjønnhet. De er så vakre, og jeg blir glad av å gå og stelle med dem.
— Det var omtrent bare fjell og stein her, så vi hentet jord på gården og trillet mange trillebårlass med jord over veien. Rosene står ikke så dypt som de kanskje burde, men det fungerer greit. Det er bare to busker som ikke har klart seg.
Hemmeligheten bak rosehavet
De cirka 150 andre rosesortene trives utmerket. Og Carl mener å vite hva som er hemmeligheten.
— Hver høst heller jeg over ei bøtte med matkompostjord og pakker rundt rota, så ligger det sånn hele vinteren. Om våren rusker jeg ut jorda og klipper rosene ned.
Men ikke så langt ned som han har lært.
— Nei, bare et godt stykke. Det kan hende rosene ville blitt fyldigere og buskene finere hvis jeg klippet dem enda mer ned. Men blomstene trenger ikke være så store, det viktigste er at de blomstrer.Og det gjør de. Til gagns.
— Ja, jeg har roser hele sesongen. Noen blomstrer en gang, mens andre blomstrer flere ganger.
Selv om rosehagen er et vakkert syn, er den ikke så veldig planlagt.
— Nei, den er egentlig litt tilfeldig. Det var altfor mange roser på gården til at datteren vår ville ta seg av dem, så en del er flyttet med derfra.
Og det er heller ikke alltid ar han klarer å gå forbi en skjønnhet i plantemarkedet.— Jeg forsøker å ikke kjøpe så mange nye, men det hender jeg kjøper hvis jeg ser noen virkelig fine noen.
Fargeblind roseelsker
Men fargene er ikke det viktigste. Den roseglade mannen er nemlig fargeblind!
— Ja, hehe. Det er kanskje litt underlig. Jeg husker min mor var så ergerlig da vi pelte tyttebær. Søstrene mine fikk så mange flere enn meg, men jeg så jo ikke forskjell på rødt og grønt.
Men det er ikke så galt at han ikke ser rosene sine.
— Neida, og jeg ser jo forskjell på om de er lyse eller mørke. Det et helst rødt og grønt som er vanskelig.
Noen røde roser har han, men det er flest i rosa og gule nyanser. Alle like vakre. Noen har også stått i venners hager.
— Vi har venner som har flyttet i leilighet, og som har kommet med roser fra egen hage før de har flyttet. Det er hyggelig.
Og det er nok nettopp derfor hagen har blitt som den har blitt. Med vakre roser litt herfra og litt derfra, tatt godt vare på med omsorg og glede. En skjønnhet, rett og slett.