"Frykt ikke døden. For når du finnes, så finnes ikke den. Og når den finnes, så finnes ikke du."

— Var det ikke den greske filosofen Epikur som sa det? Det er veldig fint sagt, synes jeg.

Klokken er halv seks om morgenen den 19. mars, og mens Sørlandsbanen siger søvnig gjennom svarte skogen mot Nelaug, sitter Vest-Agders fylkesmann Ann-Kristin Olsen lys våken og snakker om døden.

Det vil si, egentlig snakker vi om livet, og det har vi gjort siden toget forlot perrongen i Kristiansand klokken 04.45.

Klokken er 04.40 om morgenen, og fylkesmann Ann-Kristin Olsen starter arbeidsdagen ved å sette seg på toget til Drammen. Foto: Kjartan Bjelland

For den skal være tidlig oppe som vil holde tritt med denne embetskvinnen som akkurat nå er på vei til Drammen fordi regjeringen har bedt henne få skikk på landets akuttmedisinske tjenester utenfor sykehusene. Om få timer skal hun møte utvalget hun leder — pluss et kobbel av fagfolk fra brann-, politi- og ambulansetjenesten.- Kunne du ikke reist i går, og fått deg en god natts søvn og frokost på hotell?

— Nei, så snill er jeg ikke med meg selv, smiler Ann-Kristin Olsen. Et sete i komfortvognen og et pappkrus med kaffe får holde.

Siste frist

Med det i hånden passerer vi grensen til Aust-Agder og ruller inn i fylkesmann Øysteins Djupedals rike innhyllet av nattemørket. Og snart skal hun fortelle hvorfor akvarellskrinet hun fikk av sin mor da hun ble sysselmann på Svalbard aldri ble åpnet.

Fylkesmann Ann-Kristin Olsens 70-årige liv og karriere er så omfattende at det ikke lar seg servere på et fat. Men her er en liten bit. Foto: Torstein Øen

Et sted der ute sitter kanskje Djupedal selv og finpusser på sin anmodning om å få bli Agders første felles fylkesmann, for denne dagen går søknadsfristen ut. Hadde det ikke vært for at Ann-Kristin Olsen fyller 70 år den 29. mars, ville hun søkt selv:— Det regner jeg som selvsagt, men det er en tid for alt. Jeg har den alderen jeg har, og hadde jo tenkt å gi meg i mars.

I stedet fortsetter hun på overtid ut året, i tillegg til å lede dette Akuttutvalget som har fått den uhorvelig kompliserte oppgaven å få de ulike nødetatene til å jobbe sammen på tvers av et villniss av datasystemer, lokale rutiner og kryssende geografiske grenser.

Men det er neppe det vanskeligste hun har gitt seg i kast med.

Eksempelvis var hun i sju år leder for Interpols arbeidsgruppe for bekjempelse av seksuelle overgrep mot barn. Og i 1996 ledet hun et katastrofearbeid som en regjeringsadvokat har betegnet som en av de mest kompliserte forvaltningsoppgavene i etterkrigstiden.

Den var en medvirkende årsak til at akvarellskrinet aldri ble åpnet.

Spennende spørsmål

Her hun sitter vet hun ikke at hun få dager senere vil bli overøst med godord når de ansatte hos Fylkesmannen feirer dagen hennes.

Ann-Kristin Olsen hilses med tale og blomster fra direktør Britt Møll Abrahamsen i Fylkesmannens samfunnsavdeling. Foto: Torstein Øen

— Du er en utrolig dyktig, varm og inkluderende person som vi er stolte av å jobbe under, skal de si.Ja, de sier faktisk at hun med sin kombinasjon av menneskelig varme, tydelighet og faglig dyktighet er det beste norsk offentlig forvaltning har å by på i dag.

Men fortsatt glir vi gjennom Aust-Agders skoger.

— Hva ville du gjort om du nå fylte 17 og ikke 70?

— Et spennende spørsmål! Da må jeg drømme litt, svarer Ann-Kristin Olsen begeistret. Og mens morgenlyset farger skogen blå og disen driver over vannene ved Vegårshei, blir en skarpskodd jurist forvandlet til kunster. Maler. Eller kulturjournalist.

Er det for sent? Kanskje ikke. Akvarellskrinet har hun fortsatt, og drømmen glir over i hva hun skal gjøre som pensjonist:

— Kanskje jeg skal se om det er noe igjen av mine kreative evner? Jeg gikk faktisk i lære hos Dagfinn Kjølsrud, forteller hun, og sikter til den kjente skulptøren fra Kristiansand.

Ivrig redaktør

Det var ikke det eneste havnefogdens datter med adresse Gravane gjorde i unge år, for som elev på latinlinjen på Katta var hun både ivrig redaktør for skoleavisen Øvre Kirkegata Budstikke, og plakattegner for Idun Theater. I tillegg til å ha de fleste verv det er mulig å ha i et gymnassamfunn.

Så da hun etter artium satte kursen mot college i California, var det med kulturfag på studieplanen. Pluss en klasse i psykologi, der hun gikk gjennom et helt batteri av tester som konkluderte med at hun ville egne seg best som - jurist!

Det samme viste testene hun to år tidligere tok som utvekslingsstudent i USA, og nå ble hun i stuss:

— Jeg tenkte det måtte være noe i det, selv om jeg syntes det hørtes helt vanvittig ut. Men min far sa han trodde jus ville passe for meg. Samtidig hadde jeg begynt å tvile på mine kreative evner, og visste jeg var god til å tilegne meg allmenn kunnskap.

Så god var hun til det at hun tok juridikum med laud ved Universitetet i Oslo, der hun også markerte seg som aktiv feminist. Siden den gang har avisene med jevne mellomrom rapportert om landets første kvinnelige politiinspektør, første kvinnelige politimester, Svalbards første kvinnelige sysselmann, og hennes omfattende arbeid både nasjonalt og internasjonalt for barns og kvinners kår.

Trist jumboplass

Og som fylkesmann har hun så ofte, og så krystallklart, sagt hva hun mener om Sørlandets sørgelige jumboplass på likestillingsstatistikken, at vi ikke dveler særlig lenge ved det når toget passerer Neslandsvatn. Heller ikke ved hennes gjentatte forsikringer om at det er mulig å kombinere karriere med et godt familieliv.

— Som kvinne må du kunne forsørge deg selv. Det er bare ikke noe spørsmål om det, fastslår hun.

— Men i tillegg til tunge jobber har du hele tiden hatt ufattelig mange viktige verv. Har du aldeles ekstraordinær kapasitet?- Mannen min sier jeg har svart belte i dokumentlesning, og det er kanskje noe i det. Og når jeg nå ser tilbake på mine 40 år i statens tjeneste, har jeg hatt veldig mange interessante og allsidige oppgaver. Alle har vi begrenset kapasitet, men jeg tror det er veldig viktig at man sier ja og er åpen. Alle bør si ja til litt mer enn det man tror man klarer, og ikke være for snill med seg selv, svarer hun.

Se der fikk vi noe å tygge på, ja.

— Jeg ønsker å ta på meg ting som er viktig, og vil ikke være en gallionsfigur med tomme verv. Det krever hardt arbeid og helger med dokumentbunker. Men samtidig må ikke det gode bli det bestes fiende, og jeg tror mange er litt for selvkritiske. Mange kvinner sier nei til gode tilbud de kunne sagt ja til.

Grusomme forbrytelser

Å jobbe med de grusomste forbrytelser er blant de ting Ann-Kristin Olsen har sagt ja til. Som politimester i Halden etterforsket hun på begynnelsen av 1990-tallet et av norgeshistoriens verste seriedrap, Tistedalsdrapene, der en lokal familiefar drepte fire mennesker i løpet av halvannet år.

Som politimester i Halden, ledet Ann-Kristin Olsen etterforskningen av Tistedalsdrapene.

— Han gjorde det for penger, konstaterer hun, og forteller om hvordan morderen til slutt ble felt av en løgn omkring en sykkeltur.Heldigvis er det dagslys når vi ved Drangedal kommer inn på det verste av alt. Overgrep mot barn. I tillegg til å lede Interpols arbeid, har Vest-Agders fylkesmann også ledet Europarådets ekspertgruppe mot barnepornografi, barneprostitusjon og salg av barn.

— Er du fornøyd med det du fikk gjort?

— Det er vel ikke mulig å være fornøyd, men det viktigste vi gjør er å skape erkjennelse av at disse overgrepene skjer. Det er tøft og krevende å varsle om mistanker, men på dette området er det bare utenforstående voksne som kan beskytte barna, og her gjelder regelen «du ser det ikke før du tror det». Takket være media tror folk nå at seksuelle overgrep og trafficking skjer, og jeg vil gi dem hovedæren for at de gjennom balanserte reportasjer har sørget for at folk er godt opplyst.

Sterke inntrykk

— Hvordan har du selv holdt ut å arbeide med dette?

— Mitt engasjement har vært rent faglig. Jeg har ingen ting å hevne eller skjule, og kan forholde meg til det på en rasjonell måte. Men det er likevel nødvendig å lære å håndtere de sterke inntrykkene.

Norske justismyndigheter sendte Ann-Kristin Olsen inn i det internasjonale arbeidet mot slike overgrep fordi hun i mange år hadde jobbet aktivt med familievold i Norge. Etter noen år ønsket hun å slutte, og fortalte det til en amerikansk kollega da hun var på kurs i USA.

— Det er umulig å slutte «once you have seen the pain« , sa han.

— Han hadde rett. I had seen the pain . Jeg måtte bare fortsette, erkjenner hun.

Og Sørlandsbanen fortsetter sin ferd mot Drammen der Akuttutvalget nå venter på sin leder.

— Det dreier seg altså om akuttmedisinske tjenester utenfor sykehusene, og ikke katastrofeberedskap, forklarer hun.

Krass kritikk

Men katastrofer kan hun saktens også takle, og den verste skjedde 29. august 1996 da et russisk Tupolev-fly feilnavigerte og kolliderte med Operafjellet ved innflyvning til Longyearbyen. 141 mennesker omkom momentant, de fleste russiske og ukrainske gruvearbeidere.

29. august 1996 flys sysselmann Ann-Kristin Olsen flys i all hast til Svalbard mens hun orienteres om flyulykken av et etterforskningsteam fra Kripos ombord i et Herculesfly. Foto: Nordahl, Aleksander

— Jeg var i Stockholm på Interpol-møte da det skjedde, men kom meg på et Hercules-fly sammen med media samme dag, forteller hun.Og nettopp media skulle snart refse sysselmann Olsen ganske kraftig for ledelsen av en usedvanlig komplisert redningsoperasjon der utallige likdeler fra 141 ofre skulle fraktes ned fra fjellet, identifiseres og bringes hjem til sine familier. Tragedien skjedde på norsk territorium, men et tjuetalls utsendinger fra Russland og Ukraina var raskt på plass og krevde å ta ledelsen. Kulturforskjellene var enorme, ryktene florerte, og da Ann-Kristin Olsen fikk i stand en avtale med den russiske viseministeren, ble det feiret med et glass champagne - mens de døde fortsatt lå oppe på fjellet.

— Det var rett etter pressekonferansen, og jeg prøvde å gjemme seansen bak en bokhylle. Da jeg skjønte det ble fotografert tenkte jeg at dette går nok til helvete.

NRKs reporter Hans Willhelm Steinfeldt var en av de høye kritiske røster som rapporterte fra flyulykken på Svalbard i 1996. Her intervjuer han Ann-Kristin Olsen. Foto: Poppe, Cornelius

Og det gjorde det. Kritikken ble voldsom.— Det var litt tøft, men jeg hadde tatt det champagneglasset om igjen. Det var en nødvendig omkostning for å komme i havn med russerne, og jeg ville aldri tatt sjansen på å fornærme dem.

Flere forferdeligheter

For viktigere enn champagnen, var det at Ann-Kristin Olsen klarte å lede et team på 310 nordmenn og russere som i løpet av kort tid fikk fraktet likdelene til Tromsø, identifisert de døde og sendt dem hjem etter en verdig seremoni med blomster og æresvakt.

— Både norske og russiske rettsmedisinere gjorde en heroisk innsats, og det var aller første gang DNA ble brukt til identifisering av omkomne i en ulykke. 139 av 141 ble identifisert på den måten, forteller hun.

Flyulykken var den største av en serie forferdeligheter som skjedde på Svalbard.

— Den første dagen jeg var der ble en mann drept av isbjørn på Kipperøya. Senere brant sysselmannskontoret ned, så kom flyulykken, og året etter var det en gruveulykke i Barentsburg der 23 mistet livet.

Derfor rakk hun aldri å åpne det akvarellskrinet.

Ann-Kristin Olsen hopper av toget i Drammen klokken 08.55, og treffer utdanningsdirektør Karen Junker fra Aust-Agder som også er med i akuttutvalget. Foto: Kjartan Bjelland

Men nå passerer vi Mjøndalen, og en venninne melder på sms at Sting spiller i Spektrum i kveld. Der skulle fylkesmannen gjerne ha vært, men snart hopper hun av toget og begir seg i frisk gange til Drammen politikammer, der brannsjef Torgeir Andersen viser vei til møtelokalet.

Akuttutvalget innleder møtet. Eva Næss fra psykiatrisk legevakt i Oslo, lege Karoline Halvorsen og IMDI-direktør Ohene Aboagye styrker seg på kaffe mens Ann-Kristin Olsen innleder møtet med å fortelle en anekdote fra gamle dagers torghandel i Kristiansand. Foto: Kjartan Bjelland

Han er selv medlem av Akuttutvalget, og gir lederen glitrende attest:

Gavekort på bøker er presangen fra Akuttutvalgets medlemmer. Foto: Kjartan Bjelland

— Et forbilde! Hun har en energi og kapasitet som er helt formidabel, en møtestayer som kan holde det gående i timevis. Holder oversikt og har kunnskap om detaljene, smiler han.

Fremmed kultur

Og med mild myndighet leder Ann-Kristin Olsen de neste sju timene et tett program som er nok en byggestein på vei mot sluttrapporten om koordinering av nødetatene som de skal levere før jul. På vei ut døren blir hun overrasket med 70-årsgavekort og klappsalver:

- Egentlig er vi jo her for å feire at du fyller 70 år, sier Akuttutvalgets sekretariatsleder Jan Magne Linnsund på tampen av et sju timer langt møte, og overrekker Ann-Kristin Olsen gavekort på en bok. Foto: Kjartan Bjelland

— Egentlig skjønner vi ikke at du er i ferd med å nå den alderen, sier sekretariatsleder Jan Magne Linnsund.Nei, hvem kan vel fatte det når man ser 69-åringen få minutter senere entre toget til Kristiansand - og avslappet gi seg i kast med franskleksen.

Qu'est-ce que c'est? Mandag ettermiddag er Ann-Kristin Olsen på plass på Katta der hun knekker franske ordgåter på et kurs i lett konversasjon. Fra v.: Tone Søbye, Heidi Funderud, Harald Søbye og skjult bak ham sitter Tove Manuel som prater med fylkesmannen. Foto: Tone Sandberg

Hver mandag går hun på Aftenskolens kurs i lett, fransk konversasjon, og holder i tillegg gymnasietidens latin ved like i venninneklubben «Christianssands avdeling av Norsk Klassisk Forbund».— Vi spiller latinske kort, synger sanger og utvikler tanker omkring deler av grammatikken, for eksempel gerundium, sier hun, og ler.

— Å lære latin er disiplinerende, gjør det lettere å lære andre språk, og er inngangsporten til svært interessant kultur, legger hun til.

Men hun har flere inngangsporter til fremmed kultur, og er en ivrig ambassadør for studentutveksling. Selv var hun i USA, og sønnene ble ekspedert til Russland og Bolivia da de gikk på videregående.

— Og nå har vi en forsker fra Bolivia boende hos oss mens han er på UiA.

Nådeløs metodikk

Men den kulturelle juristen er altså inntil videre fylkesmann i Vest-Agder, og kan på et øyeblikk skifte frekvens og snakke med minst like stort engasjement om arealplanlegging, miljøvern, landbruk, helse, kommuneøkonomi og alskens regler hun er pålagt å veilede kommunene om.

— Familieforhold kombinert med en sterk interesse for forvaltning og administrasjon, sier hun som forklaring på hvorfor hun i 1998 satte kursen fra nord til sør sammen med sin lektormann og to sønner for å bli statens forlengede arm i hjemfylket.

— Fylkesmannen har en bred og spennende portefølje, sier hun og lyser opp ved tanken på samarbeidet hun har hatt med både egne ansatte og kommunene, til tross for at eksempelvis det å føre tilsyn kan være en brutal geskjeft.

— Det er en nokså nådeløs metodikk, for vi skal alltid konsentrere oss om avvik, og aldri gi ros. Vi er mange som egentlig synes det er litt dumt. Da er det viktig å ha en talentfull kommunikasjon med kommunene, sier hun, og er glad for at de kommer godt ut på undersøkelser som måler den slags.

Men nå skal antall kommuner bli færre, og sannelig har ikke fylkesmannen fått ansvar for å koordinere den prosessen også. Ann-Kristin Olsen mener tiden er overmoden for reform, også på fylkesnivå:

Blått lyn

— Da jeg ble ansatt anså jeg det sannsynlig at jeg ville bli første fylkesmannen i et sammenslått Agder. I stedet blir jeg den siste i Vest-Agder, konstaterer hun, og forteller om da hun og Øystein Djupedal ble hasteinnkalt til hemmelighetsfullt møte i departementet 10. november.

— Det ante meg at det var noe slikt de skulle fortelle, for ingen av oss hadde jo begått underslag, ler hun.

— Likevel kom det som et blått lyn, legger hun til.

Det var hun selv som foreslo å forlenge sitt engasjement ut 2015. Og da statssekretær Paul Chaffey kom til Kristiansand og slapp bomben for de ansatte fire dager senere, svarte de med klappsalver da det ble klart at Olsen skulle fortsette.

Toget snegler seg mot ankomst 21.08 i Kristiansand, og når vi passerer Nelaug er det for lengst mørkt igjen. Det var her Ann-Kristin Olsen snakket litt om døden i morges.

— Jeg tror det kan være veldig hardt å bli eldre. Det er ingen selvfølge at man holder seg frisk. Man må jo forsone seg med at man skal dø, sa hun da. Og filosoferte litt over evighetsperspektivet:

— Det er nok å tenke: Jeg levde. Og hvis mine barn og barnebarn husker meg, er det godt nok evig liv for meg.

Viktig verb

Og så fortalte hun om barnebarnet Mari på fire år som hadde lært henne et nytt verb: Å rampe .

— Vi ramper , og det er fryktelig gøy! sa hun og lo.

— Hva det resulterer i er ikke så viktig, for den største gleden ligger i å tenke på alt det fæle vi skal gjøre. Som regel ender det med at vi syr igjen buksebeina på pysjen til farfar, og han blir like overrasket hver gang.

Og senere skulle hun fortelle om kunsten og litteraturen som gir dybde til livet og gjør det mulig for mennesket å sprenge noen grenser.

— Kanskje er jeg litt for veltilpasset, undret hun.

Og klokken hadde ikke passert seks før hun sa man skulle være bra dum om man ikke fant noe hyggelig å se fram til som pensjonist:

— Jeg, for eksempel, liker godt å sove til klokken ni!

Og så var det akvarellskrinet, da.