Først og fremst fordi de kommer til verden i en barnehage i Korsvik.
Der ble de første fem klekket ut i helga. Ytterligere fem sprenger skallene når som helst.
Det er der, i Maritippen barnehage, et kontor gjør nytten som klekkeri.
Og det er der barn stadig vekk står i kø for å mate og la seg bite på små fingertupper av enda mindre nebb.
Også sånn sett har de flaks, de små nøstene.
Ikke mat
For dersom du søker pekingand eller pekinand på nettet, finner du omtrent bare matoppskrifter.
Men de små pekingendene i Korsvik havner ikke på tallerkener.
Tvert om.
De får fullstendig frihet, og kan utnytte sin sjeldne flaks til å flakse rundt i bukta ved barnehagen i resten av sine liv.
Det kan bety minst ni år. Så lenge levde i alle fall én av pekingendene som vokste opp på brødrester fra barn på Maritippen.
Skjønt, livet er ikke utelukkende paradisisk der heller. Rev og mink er eksempler på hva som kan rive en pekingands idyll i filler, til og med i Korsvik.
Men det tenker de helst ikke på, Christian, Kristian August, Trym, Pia, Kristina, Victoria, eller noen av de voksne som har tatt oppdrageransvar for de ferske nøstene.
Nå handler det om kos og fôring.
Badeender
Gro Anita Hegg, pedagogisk leder ved barnehagen, tar også pedagogisk ansvar når det lir mot helg. Da tar hun andungene med seg hjem for mating og første føling med vann i badekaret.
Så, når det lir mot 17. mai, blir det ekstra festlig på Maritippen. Da er fjærnøstene trolig store nok til å flytte ut i barnehagens lysthus.
Etter ytterligere et par uker er de store nok til sjøsetting i den allerede omtalte bukta.
Der kan de heldige endene, som ikke kan fly, flakse rundt i resten av sine liv.
Allerede omtalte Gro Anita Hegg har forresten gjort mer for den gode saken.
Det var hun som for tre-fire uker siden kjørte ens ærend til Holte Gård i Drangedal, betalte 100 kroner og kjørte forsiktig hjem igjen med ti pekingandeegg.
Ikke rart hun er nøye med oppdragelsen.