Ségolène Royal er første kvinne som har reell mulighet til å bli Frankrikes president. Karismatiske og målrettede Royal, eller Ségo som hun blir kalt i pressen, har likevel langt igjen før hun eventuelt blir president. Først må hun faktisk og formelt bli sosialistpartiets kandidat, noe som ennå ikke er avgjort. Hennes vei mot partitoppen har ikke vært uten motstand. Da kandidaturet hennes ble annonsert, ble hun i partiet møtt med kommentarer som «hvem skal passe barna?» og «det er jo ingen skjønnhetskonkurranse». Nå står kampen mellom tidligere statsminister Laurent Fabius, som går for å være den mest venstrevridde, tidligere finansminister Dominique Strauss-Kahn, som markerer seg som den mest sosialdemokratiske, og sentrumsorienterte Ségolène Royal. Første valgomgang innad i partiet er 16. november. Hvis ingen får halvparten av stemmene eller mer, blir det en ny omgang 23. november mellom de to kandidatene som fikk flest stemmer. Skal man tro på meningsmålingene bør partiet velge Royal. Hun er den eneste som kan slå høyresidens mest sannsynlige kandidat, innenriksminister Nicolas Sarkozy.Både Ségolène Royals kandidatur og hennes store popularitet kom overraskende på mange franskmenn. Overrasket ble tilsynelatende også samboeren hennes, Francois Hollande, lederen for sosialistpartiet de siste ni årene. Han gikk sannsynligvis selv med presidentambisjoner, men er kommet i skyggen av Royal, og har uttalt at hvis velgerne vil ha henne, er det dumt av ham å stå i veien. Paret, som har fire barn sammen, er ikke gift, men inngikk i 2001 partnerskap — i solidaritet med franske homofile. Royal er 53 år gammel, noe som regnes som ungt i fransk toppolitikk, og hun blir sett på som en slags superwoman, men ikke bare i positiv forstand. Da hun i 1992 var minister og nettopp hadde født sitt fjerde barn, ble det trykket bilder i Paris-Match av henne med baby på armen og papirer utover sykehussengen. Kritikere kaller henne også arrogant, pretensiøs og opportunistisk, og hun går heller ikke for å være særlig sympatisk. På tross av kritikken er hun svært populær i befolkningen, mye på grunn av at hun klarer å fremstå som noe nytt - et friskt pust. Frankrike tynges av fremtidspessimisme, hele 80 prosent av franskmennene tror ting blir verre. Det siste året har vært preget av opptøyer i forstedene, store demonstrasjoner mot førstejobbskontrakt, høy arbeidsledighet og politiske korrupsjonsskandaler. De er klare for noe nytt, noe både Royal og høyrekandidaten Sarkozy vet å gjøre nytte av. Begge bruker media bevisst for å fremstå som moderne politikere som gjerne vil puste liv inn i fransk politikk, og på sin måte snakker begge om brudd og forandring. Forandringen Royal står for har skapt debatt innad i partiet, spesielt blir et forslag om å sende de unge fra de belastede forstedene til militærtjeneste sett på som kontroversielt. Det er uvanlig for en sosialistkandidat å legge så mye vekt på lov, orden og sikkerhet som Royal gjør, men hun vil sannsynligvis vinne velgere på det. I presidentvalget i 2002 kom høyreekstreme le Pen videre til andre valgomgang i stedet for den forventede kandidaten fra sosialistpartiet. Først og fremst fordi venstresiden tapte mye på å ikke være tydelige på lov og orden og bekjempelse av kriminalitet, og for ikke å ta franskmenns følelse av usikkerhet på alvor. Royal vil ikke gjøre den samme feilen. Et annet forslag fra Royal som har vakt oppsikt er opprettelse av en form for folkejury for å holde politikerne i ørene. «Frankrike er i en demokratisk krise, og det på tide å rådføre seg med folket også utenom valg,» mener Royal, som benytter enhver anledning til å si at «mitt program er franskmennene». På hjemmesiden hennes, som heter «fremtidstro» (www.desirsdavenir.org) blir man invitert til å komme med forslag som hun kan ta med i sitt valgprogram. Det er vanskelig å si hva som konkret er hennes program, og fokuset på deltakerdemokrati gjør at Royals motstandere anklager henne for å drive populistisk meningsmålingspolitikk. Det blir derimot godt mottatt i befolkningen, som er preget av politikerforakt. I en meningsmåling som ble utført nylig, viste det seg at 60 prosent av franskmennene mener de folkevalgte er korrupte. Kanskje er det derfor forslag som kan minske avstanden mellom politikerne og folk flest blir ønsket velkommen. At Ségolène Royal representerer noe nytt er en sannhet med visse modifikasjoner. Hun har vært i politikken i 20 år, minister tre ganger, hun var rådgiver for president Mitterand, og hun er president for Poitou-Charentes-regionen. Som de fleste andre franske topp-politikere har hun gått på de prestisjefylte skolene Sciences Po (der også Jonas Gahr Støre gikk) og ENA. På denne måten representerer hun ikke noen forandring, fransk toppolitikk er fremdeles forbeholdt eliten. Det mest oppsiktsvekkende med Ségolène Royals kandidatur er faktisk at hun er kvinne. Frankrike ligger på bunn i Europa når det gjelder kvinnerepresentasjon i nasjonalforsamlingen og ellers i det politiske liv, og aldri før har en kvinne hatt reelle muligheter til å bli president. Kanskje fordi hun er kvinne har hun blitt beskyldt for å være en lettvekter, som ikke markerer seg innen «high politics», det vil si samfunnsøkonomi og utenriks- og sikkerhetspolitikk. Hun ble kalt «et stykke porselen i en elefantbutikk» av kommentator Jacques Juillard, som fortsatte med å si at franskmenn er lei elefanter, de er lei gubbeveldet av middelaldrende menn som ikke holder hva de lover. Klarer hun å vinne den interne kampen i sosialistpartiet nå i november, ser det ut til at Royal vil kunne få rundt 30 prosent og Sarkozy 38 prosent i første valgomgang i april neste år. Den andre, og avgjørende valgomgangen, vil sannsynligvis bli jevnere, og vanskeligere å forutsi. Men veien dit er lang, og i øyeblikket er uforutsigbarheten det eneste som er sikkert i fransk politikk.