Hvorfor er pappa så sint? tenker Boj. Kanskje er det min skyld, tenker Boj. Skal bli snillere. Skal bli flinkere. Gro Dahle i «Sinna Mann»FN har for femte året på rad kåret Norge til verdens beste land å bo i. Ikke alle opplever det slik. Mange barn kjemper seg gjennom en hverdag preget av utrygghet og engstelse. Opprivende hendelser i hjemmet ødelegger deres psykiske helse.Mens Norge har tronet på toppen av listen over verdens beste samfunn å leve i, har antallet henvendelser til politiet om familievold økt dramatisk. Med bakgrunn i tall fra Justisdepartementet er det grunn til å anta at 1000 kvinner og dobbelt så mange barn rammes av familievold hver uke. Trolig er mørketallene store, og anslagene for lave. De fleste barna er under 15 år — mange i førskolealder. Altfor mange barn er vitne til at foreldrene bruker vold mot hverandre - eller at de selv utsettes for vold. Ekstra foruroligende er det at volden ser ut til å utspille seg mest i småbarnsperioden, og at kvinner har vanskeligst for å bryte ut av forhold nettopp da. Hva det gjør med barn som pendler mellom krisesentre og et voldelig hjem, kan vi knapt forestille oss. Men familievolden er ødeleggende for helse, selvfølelse, trygghet og livskvalitet. Samtidig vet vi at barn sitter med skyldfølelse og blir pådyttet et ansvar som er altfor tungt å bære og ikke hører barndommen til. I mange tilfeller kan de ikke snakke om volden. I møte med omgivelsene bruker de krefter på å dekke over eller skjule de vonde opplevelsene de har hjemme. Livet blir en utmattende øvelse i fortielser og tildekning. Det er ikke til å undre seg over at de blir apatiske, har konsentrasjonsvansker eller atferdsproblemer i barnehage og skole. Med tanke på at vold avler vold, skjønner vi risikoen mange barn utsettes for gjennom oppvekst i et hjem hvor kommunikasjonen stadig foregår med knyttnevene. I en slik virkelighet er det mager trøst at noen barn kan oppleve et helvete innenfor husets fire vegger, uten at de dermed adopterer foreldres atferdsmønster. Barn trenger gode rollemodeller. Ikke minst gjelder dette gutter. En far de er livredde for, er ingen god rollemodell. Heller ikke en far som bruker fysisk makt for å bekrefte at han er mann. Det hjelper lite med skyldfølelse, anger og tårer etter overgrep mot familien, når det ikke fører til endring av atferd. Et relevant spørsmål er om mange gutter oppdras på en måte som hindrer dem i å få kontakt med og kontrollere egne følelser. Norske gutter i alderen 11-15 år slåss oftere enn jevnaldrende i våre naboland. Over halvparten har vært i slåsskamp. Tallene kommer fram i en internasjonal undersøkelse som tidligere i år ble presentert i det amerikanske fagbladet Pediatrics. Med tanke på at slåssing i ung alder kan føre til mer alvorlig voldsbruk senere i livet, er resultatene i undersøkelsen urovekkende. For gutter er fremtidige fedre. Aggressiv atferd er et faresignal. Det kan knapt herske tvil om at flere gutter bør lære å styre sinnet sitt fra barnsben av. Vi vet at forholdet mellom foreldrene har stor betydning for barns muligheter senere i livet. Nyere forskning tyder på at en av de viktigste faktorene for barns utvikling er hvordan foreldrene har det. Kanskje skulle politikerne bry seg mer om voksnes samliv, når vi vet hvor avgjørende det kan være for å forebygge problemer i årene barna har foran seg.I Justisdepartementets undersøkelse «En uke med vold» var mannen overgriper i ni av ti saker. Kvinner utøver vold i nære relasjoner, men i langt mindre grad. Det siste tiåret har vi sett en fremvekst av voldelige jentegjenger. Disse jentene blir også mødre en dag. Det bør gi grunn til bekymring. Tidligere kunne voldsmenn bli klassifisert som psykopater, gale eller direkte onde. Slik er det ikke lenger. Ifølge behandlere er de i stor grad normale. Kanskje er det årsaken til at når overgrep kommer fram i lyset, etterlater det ofte både nabolag, venner og omgangskrets i sjokk. Voldsutøverne er ganske jevnt fordelt i alle samfunnslag, selv om det lavere sjiktet er noe mer representert. Familievoldsakene koster samfunnet store beløp. Verst er likevel de menneskelige omkostningene og lidelsene. Når kvinner i de groveste tilfellene må skaffe seg ny identitet for å slippe unna voldsutøveren, forteller det om hvor farlig familievolden kan være. Det er et tankekors når kvinner og barn må flykte og gjemme seg, for slik skapes lett et inntrykk av at overgriperen går fri. Lenge var det lite fokus på den volden som skjer innenfor husets fire vegger. De siste årene har dette endret seg, og det er positivt at stadig flere våger å melde fra. Kvinner anmelder saker lettere, fordi de blir møtt med større forståelse og tilbud om oppfølging. Også familie og naboer er blitt mer aktpågivende, og slår oftere alarm. Likevel har bare et fåtall norske kommuner en handlingsplan mot vold mot kvinner. Nesten en tredel av kommunene begrunner det med at vold mot kvinner i nære relasjoner ikke er et problem. Det er rystende, med tanke på hvor utbredt familievolden er. I Kristiansand er det satt i gang et unikt prosjekt for å avdekke vold i familien og følge opp voldsutøver og ofre. Det skjer i et samarbeid mellom barnevernsvakten, politiet og familiekontoret. Prosjektet har som mål å komme inn med tiltak tidlig, noe som er avgjørende for å ha mulighet til å bryte voldsmønsteret. At familievold ikke lenger er et så tabubelagt tema som før, er en helt nødvendig forutsetning for å kunne komme den til livs. Det betinger imidlertid at hjelpeapparatet får nok ressurser til nødvendig behandling og oppfølging av ofre og overgriper. Viktig er det også at familie, venner og naboer følger med og melder fra hvis det er mistanke om at kvinner og barn lider overlast hjemme. Å ta ansvar er ikke angiveri. Skal ikke være sint mer, sier Pappa. Skal ikke være slem mer, sier Pappa. Lover det, sier Pappa. Det kan han si, for det har Pappa sagt før. Mange ganger før.Gro Dahle i «Sinna Mann»