I forbindelse med møtet med Stoltenberg leste Ada Sofie Austegard en novelle. Budskapet i denne novellen er at Ada Sofie Austegard treffer en av de drapsdømte i Markensgate i Kristiansand, og handler om de reaksjoner som kommer i forbindelse med dette treffet.Vi gjengir her hele novellen:ByturDet var minus 5 kuldegrader og litt vind, men luften var klar og det var ordentlig julestemning i den store byen. Lille Janna på 6 år hadde aldri vært i den store byen før. Mamma ble alltid så rar i ansiktet når hun spurte om de kunne reise på bytur. Og det var alltid krangling når storebror på 17 år ville til byen, hvorfor visste hun ikke helt.Lille Janna hadde blitt fortalt at da hun var 1 år hadde mamma mista ei lita jente som bare ble 8 år, «hun hette Stine Sofie og var storesøsteren din» fortalte mamma. Det å gå på grava til Stine Sofie og stelle med blomstene, alle de fine bamsene og å tenne lys hadde Janna gjort så lenge hun kunne huske. Storesøster var død fordi noen menn hadde vært stygge mot henne og venninnen hennes Lena i denne byen. Mamma var aldri blitt den samme etter hun døde, det hadde tante sagt en gang. Men endelig hadde hun fått overtalt mamma til julehandel i den store byen, og det var litt av en opplevelse. Så mye lys og fine utstillinger hadde hun aldri før sett.Mamma holdt handa hennes trygt i sin, og de storkoste seg da de gikk oppover Markens som hovedgata heter. Plutselig klemmer mamma handa til lille Janna så hardt at hun nesten begynner å gråte, hun kikker opp og blir redd når hun ser at mamma er blitt helt hvit og stiv i ansiktet, hun følger blikket hennes og ser en voksen mann. Det er noe kjent med denne mannen. Det er fortsatt vondt i handa men Janna velger å ikke si noe, hun føler at mamma ikke kommer til å høre etter, det er som hun er i sin egen verden.Mannen, der kom hun på det, det er jo han som det er bilde av oppi mamma sin lille kiste under skrivebordet hennes, det var han som gjorde slik at hun ikke hadde noen storesøster mer. Hun hører pusten til mamma, den er så rar, går så fort inn og ut, sånn hadde mamma aldri pustet før.Plutselig sier mamma «ring pappa, og si at han må møte oss her i krysset med bilen».Janna slo nummeret som så ofte før og pappa svarte med sin varme trygge stemme
«Hei vennen, hvor er dere?»
«Pappa kan du komme opp til krysset der med den fine blomsterbutikken, mamma er så rar».Det tok bare noen få minutter så var pappa der med bilen, han åpnet døren og fikk mamma inn og så hjalp han henne med bilbelte selv om hun kunne ha gjort det selv. Da vi kom ut av byen spurte han mamma forsiktig hva som hadde skjedd? Hun begynte å gråte. Mamma gråt ofte om kveldene, det hadde hun hørt fra rommet sitt men det var sjelden hun hadde sett det. «Jeg så han», sa mamma.Pappa ble helt stille, etter en stund som føltes som en evighet sa han: «Hvorfor er det ingen som beskytter oss, hva slags land lever vi i?»Etterord: Vi lever i et land der snillismen har nådd for langt, der myndighetene forlanger av pårørende og offer at det skal leve i fred og harmoni med gjerningsmenn som har tatt i fra dem noe som ingen kan gi dem tilbake...