— Vi forsaker ikke noe med å bo her oppe. Tvert imot. Vi ser på alle kvalitetene. Det er deilig å ha det romslig rundt seg, å se ut fra frokostbordet på roen og stillheten og likevel være så nær både Vennesla, byen og Sørlandssenteret, sier Åse Gunn Engestøl (30).Hun og ektemannen Frank Morten (33) har etablert en familie på fire på heia mellom Birketveit og Vatnestrøm. - Det var herlig for Karoline (snart fem år) å bare kunne gå rett ut på ski her om morgenen da den første snøen kom, forletter mammaen.I drøyt fire år har de bodd i huset som de har totalrenovert. Huset og de omkring 120 målene overtok de i 1995, entestamentarisk gave fra en i den nære familien som ikke hadde arvinger. - Vi brukte nesten to år på å bygge på, restaurere og få huset slik vi ønsket det. Vi ville ha det helt ferdig før vi flyttet inn sommeren 1997, forteller Frank Morten Engestøl. Han er tømmermann som har gjort det meste selv, med god hjelp fra familien.For sju år siden kom de til et slitt våningshus med utedo. I dag fremstår bygningen som et solid beboelseshus. I tilbygget på baksiden har Engestøl plassert kjøkken, toalett og bad.- Dermed slapp vi å legge nytt røropplegg i den gamle delen av huset, forteller han. Innvendig er huset utrolig sjarmerende - med laftevegger, smakfull møblering og gammeldags stil. - Det minimalistiske hadde ikke passet helt inn her, konstaterer Åse Gunn. Hun har stått for stilvalget på interiøret. Fotografen klarer nesten ikke å gå ut fra bestestua - det er som å se inn i oldemors stue fra gamle dager. Martin på et halvt år er det siste tilskuddet til familien. De små får en oppvekst fjernt fra byens mange farer, mas og kav.- Det var jeg som måtte gi meg, men jeg angrer ikke i det hele tatt på at vi flyttet hit, sier Åse Gunn. Det er ikke mange år siden det var nærme byen hun ville bo. Men så traff hun altså en mann fra Iveland. En av betingelsene hennes for å flytte, var at de skulle ha hver sin bil. - Jeg er oppvokst på Brandehei i Vennesla. Skal man først bo på landet, kan en like gjerne bo helt for seg selv og ikke i et byggefelt. Her har vi plassen helt til rådighet for oss selv, sier hun.I stallen står «Ellen», hesten som er anskaffet for blant annet å dra familien på slede om vinteren. Ekteparet er i full jobb, hun som avdelingsleder i barnehage i Iveland, han som lærer på Øvrebø videregående skole innen tømrerfaget. - Det er klart vi bruker mer penger på transport og mer tid til kjøring enn andre. Men samtidig er det sosialt også. For når vi ringer etter en lekekamerat for Karoline, eller noen ringer til oss, er det gjerne sånn at mammaen også blir med. På den måten blir vi kjent gjennom barna våre, det blir et sosialt liv ut av det, sier Åse Gunn. For på heia er det langt til nærmeste nabo, og få lekekamerater til barna.- Jeg savner at noen kommer og ringer på døra og spør om Karoline skal komme ut og leke. Men der hjelper vi til. Hun går i barnehagen tre dager i uken, og det er særlig for at hun skal få leke med andre barn, forteller Åse Gunn Engestøl. - Det er bare førti minutters kjøring til byen. Det er jo ikke langt. Men her oppe kan man ikke bare hive seg rundt og kjøpe en MacDonalds hvis en får lyst på noe fort og godt, bemerker Frank Morten Engestøl. De to understreker den store fordelen med at alle kjenner alle i bygda. Folk er på fornavn med hverandre. En søknad om en garasje går fort å behandle siden kommunen er oversiktlig. - Det er full barnehagedekning her, god kommuneøkonomi og et godt sted å bli gammel. Hva mer kan man ønske seg? spør ekteparet Engestøl.Frank Morten har allerede lagt ned omkring 3000 dugnadstimer på gården. Nå vil han bygge en garasje også. Sagbruk har han bygd, og har planer om å hogge tømmer for å kle uthuset. Inne i uthuset er det også mye å gjøre. - Vi må ha noen rom der. Hvis for eksempel Karoline vil ha et tåtelam, skal det ikke stå på plassen, sier Åse Gunn Engestøl.Og plass har familien Engestøl nok av - både inne og ute.