Ivar Rasmussen mener det må bli anledning til å utstyre demente med gps-sporer. Foto: Lars Hoen
Ivar Rasmussen puttet denne i lomma til kona når hun skulle ut på tur, og kunne via internett følge henne skritt for skritt. Foto: Lars Hoen
Dette er gps-sporeren Ivar Rasmussen fra Kristiansand brukte. Det fins flere modeller. Foto: Lars Hoen

KRISTIANSAND: — Da jeg brukte gps-sporing på kona, følte jeg meg veldig trygg. I halvannet år visste jeg hele tiden hvor hun var, sier han.

Han mener det må innføres mulighet for sykehjem og omsorgssentre til å bruke gps-sporing på demente personer. Livet hans ble mye lettere da han oppdaget at gps-sporing fantes og begynte å bruke det i mars 2010. Som ektemann og nærmeste pårørende hadde han rett til å legge gps-sporeren i lommen hennes, selv om hun ikke alltid var like positivt innstilt.

Ved sykehjem og omsorgsinstitusjoner har de ansatte ikke anledning til å gjøre det samme, på grunn av bestemmelser i lovverket. Det er bare når den demente selv gir tillatelse, eller på forhånd har gitt tillatelse, at gps-sporer kan brukes. Og ofte er behovet for gps-sporer størst når den demente er for syk til å gi sitt samtykke.

— Jeg kunne ikke sperre henne inne. Jeg ville ikke det. Når hun hadde lyst til å gå seg en tur, syntes jeg hun måtte få det, sier Rasmussen.

Det er det samme ønsket mange demente har. Men på institusjoner blir løsningen å gjøre et vedtak om tilbakeholdelse. Det vil si at den eldre kan låses inne, enten på rommet sitt eller andre steder på institusjonen, og kan holdes tilbake med makt om nødvendig.Fylkesmannen blir orientert om alle vedtak om innelåsning. I fjor ble det gjort vedtak om tilbakeholdelse av 36 sykehjemsbeboere, opplyser seniorrådgiver hos Fylkesmannen i Vest-Agder, Håkon Kiledal.

Kona til Rasmussen gikk bort for ikke så lenge siden. Rasmussen velger å stå fram i denne saken for å fortelle hvor positivt sporingen virket for dem.

Kona fikk konstatert Alzheimers etter to større og et mindre slag. Hun fikk mer og mer problemer med å orientere seg og forholde seg til virkeligheten. Som med andre eldre med former for demens, ville hun reise til barndomshjemmet. I begynnelsen pakket hun kofferten og ville reise til barndomshjemmet en gang eller to i uka. Mot slutten kunne det være to ganger om dagen.

Hun sa bare hun skulle gå en tur, men tok alltid bussen til byen. Der mistet hun oversikten over hvor hun var, og måtte spores opp. Politiet assisterte ved et par anledninger, men ellers var det familien som måtte ut og lete etter henne.

— Med gps-sporeren i lommen hennes kunne jeg se når hun gikk på bussen, hvor hun gikk av i Kvadraturen og hvor hun gikk rundt der, forteller Rasmussen.

Sporeren sendte signaler til en satellitt som igjen sendte informasjon via internett til datamaskinen hans. Der kunne han følge henne skritt for skritt.

Når han så at hun hadde virret rundt i byen en stund, kunne han gi beskjed til et familiemedlem som jobbet i Kvadraturen og si nøyaktig hvor hun befant seg.

— Så ble hun satt på bussen hjem til Slettheia, forteller Rasmussen.

I halvannet år ga sporeren trygghet til Rasmussen. Men så ble personligheten hennes så endret at han ikke lenger kunne ta seg av henne, og hun fikk først korttidsplass på Valhalla omsorgssenter. Deretter fikk hun langstidsplass på Straitunet. Der ble hun låst inne.

— De kunne ikke gjøre noen annet for henne. Men det er helt sikkert en del demente som i dag blir låst inne, som kunne fått seg noen turer på egen hånd – og i hvert fall sluppet innelåsing - dersom de hadde brukt gps-sporing, sier Rasmussen.