Jeg skulle stolt på magefølelsen. Den sa 1-1 før kampstart og jeg satt med pekefingeren på returknappen – klar for å ofre dagens hundrings på Norsk Tipping. Så slo fornuften inn.

Selvsagt tar vi ikke poeng på Lerkendal.

Vi er jo Start; de tapte drømmers moderskip.

Sist vi leverte en overraskelse av nasjonalt format signerte vi Myggen.Jeg burde stolt på magen. Den har vokst betydelig de siste par årene og har åpenbart blitt verdt å lytte til.

Men hva fanken betyr noen lapper fra eller til i en sådan stund.

I kveld er jeg akkurat like stolt som på den nydelige oktoberkvelden i 2008 da Myggen trippet ut på Sør Arena som gjenfødt toppspiller. Den gang stolt over å tilhøre en klubb som hadde hjertet på rett plass. I kveld er jeg stolt over at vi endelig har et lag som spiller med hele hjertet, hele kampen og helt etter planen.

Start er blitt en forbannet vrien nøtt å knekke. Skulle nesten tro den var av stein.

For ikke å si stein på stein…

Faktum er at ingen av lagene vi har møtt så langt denne sesongen har fremstått med et sterkere kollektiv – offensiv og defensiv struktur, evne til omstilling, hurtig reorganisering og kollektiv gjenvinning – enn det Mons Ivar og Robert har innarbeidet i Start foran 2013. Vi var mye bedre enn Hønefoss i serieåpningen.

Vi var litt bedre enn Tromsø i andre serierunde.

Vi var like gode som den kommende seriemesteren på Lerkendal i kveld.

— Utligningen lå i lufta. Start var gode. De fortjente poenget, sa trener Per Joar Hansen etter kampslutt. Det hører til sjeldenhetene at en slagen mann finner raushet i skuffelsens øyeblikk, men i motsetning til mange av sine kolleger hadde han åpenbart sett samme kamp som publikum denne kvelden.

Og det vi så, det var et Start-lag som systematisk jobbet i stykker Rosenborgs offensive spill, fordi det ble jobbet hardt i alle ledd – fra Castro til Jesper.

Vi spilte klokt. Vi spilte tålmodig. Med akkurat passe risiko.

Og det holdt til ett poeng der de færreste av våre motstandere kommer til å ta poeng – på en kveld der vi på ingen måte fikk vist makspotensalet.

Pasningskvaliteten i det offensive spillet er fortsatt for svak, innleggene fra kant for upresise, og baklengsmålet kommer nok engang som følge av uryddighet i egen boks. Man føler seg som en sørkoreaner – særs engstelig – hver gang våre motstandere flytter fram tungt skyts og sikter mot boksen vår. Heldigvis begynner Acosta og Mathisen å ligne på et luftvern av format.

Og fortsatt er vi bare tre serierunder uti sesongen.

Det aner meg at vi kan se oppover og ikke nedover på tabellen, denne sesongen.

Jeg er ikke helt sikker. Ikke ennå.

Men denne gangen velger jeg å lytte til magen, og den sier at vi har mye moro i vente.

Og om en uke kommer Rekdal.

Stakkars mann.

God helg!