KRISTIANSAND: Det var under krigen Ingebretsen fikk ideen til diktet eller skildringen han er blitt så berømt for på bedehus og i kristelige forsamlingshus over hele landsdelen.— Vi hadde ei fiskesjekte, og den var vi på mange ulovlige turer med. Få båter gikk i skjærgården i krigsårene, men frakteskutene, med seil for å spare drivstoff, var helt spesielle. Det var de som gav meg inspirasjonen, sier Ingebretsen, som husker at han og kameratene leste minefeltkart i Fædrelandsvennen for sikkerhets skyld før de dro ut på tur.Diktet eller essayet er på 242 ord - alle på S.- Jeg har deklamert det noen tusen ganger, tenker jeg. Til og med på Sørlandssendinga, men det er lenge siden. Ernst Ingebretsen er gammel japanmisjonær og evangelist og forkynner i Misjonsselskapet. Hele sitt liv har han arbeidet for denne organisasjonen. Lest på bedehus

På 70 og 80-tallet leste han sitt spesielle sørlandsepos i yngresforeninger og skolelag flere ganger i uken, og en hel bedehusgenerasjon på Sørlandet fikk et forhold til ham.Neste år følger S-essayet 60 år. Ingebretsen pusset på det i to år før han var fornøyd og konkluderte med ferdig.- For meg beskrives Sørlandet best på S. Jeg husker jeg skrøt og sa at Sørlandet bare er S´er en gang på Misjonsskolen. Da lød det: «Hva med Kristiansand?». Og jammen kom ikke utbruddet fra en som var fra Stavanger, forteller Ingebretsen.Han husker han raskt svarte:- Danskekongen fant på Kristiansand. Egentlig heter byen Sanden eller Storesanden. Og vi sier jo Kristiansand S.Ernst Ingbretsen ble født på Randøya i Randesund i en fiskerfamilie. Som misjonær i Japan arbeidet han også med fiskere. Nå om dagen er Ingebretsen pensjonist og bosatt i Sollieveien (ja den måtte jo hete noe slikt). Høstværet bruker han til å plukke tyttebær litt innover i landet. Ellers tusler han som pensjonister flest. Han holder noen få møter i året, og slett ikke sjelden kommer kravet fremdeles: «Kan du ta S´en?»- Du har aldri tenkt på å bruke pensjonistårene til å skrive eller utvide sørlandshymnen din?- Nei, og aldri har jeg tenkt på andre bokstaver heller. Det måtte ha rytme, man kan ikke bare stable ord. Dessuten er jeg vel litte grann lei det, sier han og forteller at de 11 barnebarna knapt har hørt ham lese historien.- Når jeg deklamerer pleier jeg alltid å slutte med et bukk og følgende to ord: «Selvsagt selvskrevet», ler Ernst Ingebretsen.