Da skal jeg hjelpe litt på hukommelsen: Jeg traff ham i mars, like før vi alle visste at Irak-krigen snart skulle bryte ut. Fædrelandsvennen ville følge en familie, for å se krigen med irakiske øyne fra norsk jord.Det ble Farhad, den flittige frisør fra Skippergata, kona Fatima og de to døtrene Solin og Dlvin.Det finnes tre millioner eksil-irakere i verden, mange titalls bare i lille Kristiansand. Sannsynligvis var det en tilfeldighet at vi valgte Farhad og hans familie. Med jevne mellomrom skrev vi om familien på Søm. Om deres angst og frykt, tro og håp, moské-besøk og bønner.Husker du Farhad nå?Hjemme i Irak hadde de 30-40 nære familiemedlemmer; foreldre, søsken, svigerinner og svogere, nieser og nevøer.Gleden var stor, da Saddams regime falt. Farhad og Fatima stirret på TV-skjermen om igjen og om igjen — de kunne nesten ikke tro det, da den digre bronsestatuen av Saddam ble veltet av sokkelen.Jubelen stod i taket, da Farhad ringte noen dager etter at krigen var over. Familiene i fjellene i nord var uskadd. Fatimas familie i oljebyen Kirkuk hadde også sluppet fra redslene med livet og helsa i behold. Farhads bror hadde reist fra nord til Bagdad for å se til de to søstrene og deres familier.- De er i god behold, de også, nesten skrek Farhad i telefonen.Riktignok var de to husene ødelagt av trykkbølger. Vinduene var knust og et par dører slått inn.- Men det lar seg reparere. Svogerne mine ordner opp, selv om det tar litt tid å få tak i nødvendige byggematerialer, sa Farhad.De takket Gud for at deres familie ble spart. Og de bad den samme Gud hjelpe alle dem som ikke slapp så heldig fra det.Gleden til Farhad og Fatima var grenseløs. De kroet seg i sofaen hjemme på Søm. De pustet lettere enn på flere måneder. De slo seg litt løs, med te og søte honningkaker. Farhad smilte så bredt, at jeg kunne høre det i telefonen.Jeg takket ham for samarbeidet, og ønsket lykke til når familien om noen måneder eller år skal re-etablere seg i hjemlandet. Da Farhad ringte for noen dager siden, var smilet ikke lenger å høre.Han var redd i stemmen. - Vi må flytte ut av leiligheten, huset skal selges, sa han.Han hadde annonsert i avisen, svart på annonser, vært på visninger. Alt forgjeves.Farhad sier ikke direkte at han tror kristiansandske eiendomsbesittere har noe imot utlendinger. Han konstaterer bare at når han åpner munnen, stenges dørene i utleie-leilighetene.- Kan ikke du ringe på de to annonsene i avisen? Ber Farhad.Jeg har ringt på annonser. Spurt meg for i vennekretsen. Annonsert på avisens inntrenett-sider. I en uke har jeg prøvd å oppnå kontakt med saksbehandleren på kommunens boligkontor.Det ser mørkt ut for Farhad, Fatima, Solin og Dlvin fra Irak. Det er grunn til å understreke at Farhad og hans familie nok deler bolig-skjebne med mange, mange innvandrere. «Våre nye landsmenn», som vi kaller dem i festtalene. Jeg kjenner Farhad-familien som anstendige, skikkelige mennesker. Hardere arbeidende enn de fleste av oss. Minst like skikkelige som norsk gjennomsnitt, og ikke lukter de mer hvitløk enn «ordentlige» sørlendinger som frekventerer Bølgen og Moi. Men de snakker litt gebrokkent og er ørlite mørkere enn en sommersvidd innfødt - det lar seg ikke bortforklare. Heller ikke at de har lengre tradisjoner og stoltere gener enn de fleste av oss. «Mesopotamia, landet mellom flodene», het det i religionsboka mi på 50-tallet.Jeg mener å huske at lærer Jakobsen på Lahelle skole sa det var her - i Farhads hjemland - at sivilisasjonens vugge stod. I vår moderne, oljesmurte sivilisasjon - i byen på sanden, hovedstaden i bibelbeltet, sier noen - har vi ikke plass i herberget til Farhad og familien.Og i Stiftsstaden anno 2003 er staller sørgelig mangelvare.