Mandagens avis fikk meg til å våkne av dvalen. Gjennom mange år har jeg engasjert meg i barns hverdag og forsøkt å påvirke til at noen fikk en normal oppvekst med mor og far.Jeg er oppmerksom på at mange foreldre gjennom samlivsbrudd setter seg selv i en vanskelig livssituasjon. Men hva gjør de mot barna? Vårt samfunn har aldri virkelig engasjert seg og tatt barna på alvor. Ei heller norsk barnelovgivning. Dagens barnevernlov, sier at det offentlige barnevern skal gjennom utøvelse av skjønn sørge for at alt som skjer, er til barns beste. Barns beste er en meget subjektiv forståelse av hva som er nødvendig omsorg i et barns sosiale oppvekstforhold.Leserinnlegget «Tanker fra en rettsløs far» føyer seg inn i rekken av en mengde innlegg fra engasjerte fedre (og av og til mødre) for å få likeverdig omsorg for sine barn. Ny lov gir foreldre anledning til delt omsorg, og godt er det.Men hva med barna? Revet ut av sin trygge tilværelse med mor og far. Slynget ut i en hverdag full av ytre utrygghet og nå er den indre tryggheten også revet i filler. Mine tanker dreier seg om dette forhold. Legg til rette for at BARNET(A) fortsatt kan beholde sitt hjem. La foreldrene flytte ut og gi dem anledning til å være sammen med sine barn i bestemte perioder. La foreldrene flytte ut, la barna bli. Er dette enkle, banale spørsmål? Ugjennomførbart og naivt? Utfordrende, selvfølgelig. Men mener samfunnet noe med uttrykket «barnas beste» bør de vise det i praksis. Jeg utfordrer de sittende politikere på Stortinget, og andre sosialt engasjerte. Tenk nytt. Gi barna trygghet, la de beholde hjemmet sitt. Hvem som skal betale? Foreldrene selvfølgelig, barna er først og fremst deres ansvar. Hybler er der nok av.