KRISTIANSAND: Kristin Turnbull fikk livet snudd opp ned for to år siden da hun ble skadet i trafikkulykke og fikk en alvorlig hjerneskade. Egentlig skulle hun ha fått opptrening på Spesialsykehuset for rehabilitering, SSR i Kristiansand (tidligere Kongsgård Sykehus). Men dit kom hun ikke, fordi hun hadde motstandsdyktige stafylokokker (MRSA). Men hjernen hennes trengte trening. Oppgaven ble løst ved at folk fra SSR kom til henne og trente henne på isolat på Sørlandet sykehus der hun lå i 10 måneder.Det ble startskuddet for et nytt tilbud til mennesker med hjerneskade i Norge.Nå oppretter Spesialsykehuset ambulante tjenester til hjerneskadede på alle akuttsykehusene i Helse Sør.— Kristins situasjon tvang fram det nye tilbudet. Nå vil vi inn på akuttsykehusene og starte rehabiliteringen så fort vi vet at pasienten overlever. Jo tidligere en starter opptrening etter en hjerneskade, jo bedre blir resultatet, sier prosjektleder Ilse van Lingen. Blålys

Hun forteller at akuttmedisinen de siste årene har gjort at mange flere menneskeliv blir reddet.- Det betyr at det er mange flere enn før som overlever med større hjerneskader. De må leve resten av sine liv med skadene og trenger følgelig hjelp til å fungere best mulig og til å få best mulig livskvalitet, sier van Lingen.Hun mener samfunnet ikke har tatt inn over seg følgene av den sterke satsingen på livreddende medisin.- Akuttmedisinen tar oppmerksomheten og får bevilgninger fordi alle er opptatt av å redde liv. Men det tenkes lite på at det reddede livet skal leves verdig med livskvalitet. Verken samfunnet eller akuttmedisinen har fokus på hva som er resultatet av å redde folk som for få år siden ville ha dødd, sier hun.Dette er bakgrunnen for at Spesialsykehuset oppretter det nye tilbudet. Tidlig hjelp

Det innebærer at teamet drar til akuttsykehuset så snart det får melding om at en person er påført en alvorlig hjerneskade.- Der bistår vi personalet i å starte rehabiliteringen mens de ivaretar de rent medisinske oppgavene, sier Van Lingen.Deretter står familie og venner for tur. Også de skal læres opp i få den hjerneskadede til å utvikle seg mest mulig. Når pasienten skal hjem, får personalet i hjemkommunen opplæring og veiledning i teknikker og metoder.- For oss har dette fungert kjempebra. Vi opplever stadig at de ser ting som vi andre ikke legger merke til. Stadig sier de til oss: «Sånn kan dere gjøre det», sier Kristins takknemlige mor Berit Turnbull. Uten språk

I starten var hun rådløs. Datteren lå skadet i sengen uten språk eller evne til å gå. Så kom rehabiliteringsfolkene.De tvang Kristin til å stå ved sengen. De fikk henne til å åpne borrelåsen på klærne sine. De lærte moren og sykehuspersonalet opp til la Kristin gjøre mest mulig selv. Sakte gikk det fremover.Sammen laget de en plan for rehabiliteringen av Kristin. Med langsiktige mål og mindre delmål. Ett av dem var at Kristin skulle gå igjen. Det gjør hun. Et annet var at hun skulle klare å lese og skrive. Det gjør hun også, nå som høyrehånden begynner å lystre litt bedre. Men verst er det med hukommelsen. Ny lærdom vil ikke festne seg. Derfor har folkene fra Spesialsykehuset utstyrt Kristin med tavler. Der skriver hun opp alt hun skal huske og hva som skal skje den dagen.I en dagbok skriver hun hva som har skjedd.- Den har jeg lest hundrevis av ganger. Nå kan jeg den utenat, sier hun.Nå har Kristin begynt på voksenopplæring for å forsøke å hente fram igjen det hun lærte på videregående skole. Håpet er at hun en dag skal klare å leve selvstendig. Foreløpig har hun personlig assistent døgnet rundt. Hjelp trenger hun både for sine kroppslige og mentale skader. Men Kristin smiler.- Livet er veldig godt. Jeg føler meg sprek og har familie og venner jeg er glad i, sier 20-åringen Turnbull.