SKOLERANGERING | De siste par årene har det vært arrangert såkalte nasjonale prøver ved alle landets barne— og ungdomsskoler. Prøvene har omfattet fagene engelsk, matematikk og norsk, og har vært avholdt i 4., 7. og 10. klasse. Formålet med prøvene er å avklare hvor den enkelte skole står faglig i forhold til andre skoler, for derved å kunne gi den enkelte skole anvisning på hvor den har et forbedringspotensial. Hele hensikten er altså å være et instrument blant flere for å få til en kvalitetsheving i skolen. Uten å vite hvor skolen står faglig, er det vanskelig å vite hvordan en skal gå videre for å komme nærmere målene.Målene er de samme for alle skoler i landet, og de er fastsatt av nasjonale myndigheter. Men det kan gå mange veier frem til dette målet. Alle skoler må ikke, og bør ikke, marsjere taktfast frem den samme vei mot disse mål. At den enkelte skole finner sin egen vei, utformer sin egen profil etter lokale forutsetninger, er helt utmerket.Men målene er felles, og derfor er det, uansett egenart, verdifullt, ja, nødvendig for den enkelte skole å vite hvor langt den har kommet mot de felles kunnskapsmålene. Så kan de nasjonale prøvene også vise hvor effektive de forskjellige veiene er.Det blir innvendt at disse prøvene bare sier noe om kunnskapene, mens skolen også har andre viktige mål som ikke avleses i resultatene. Det er riktig, men så må det tilføyes at det er vel ingen som vil påstå at kunnskaper ikke er viktige. Fordi om prøvene ikke måler alt, så måler de noe, og dette «noe» vil vel de fleste anse som skolens viktigste blant mange viktige oppgaver.Av og til fremstilles det slik at arbeidet med kunnskapstilegnelsen går ut over de andre målene skolen arbeider med: Et godt og trygt miljø, gode samarbeidsvaner, respekt for andre, og så videre. Dette er meningsløse påstander. Dette er faktorer som gjensidig hemmer eller fremmer hverandre. Der hvor elevene opplever at det foregår god læring, skapes også de beste forutsetninger for et godt miljø i bredeste forstand.Et annet omstridt spørsmål er om resultatene skal være offentlig tilgjengelige. Eller skal de bare være tilgjengelige for skoleledelse og lærere og ingen andre? Hva blir det da av de fagre ord om samarbeid mellom skole og hjem, hvis ikke foreldrene skulle ha adgang til opplysninger om det som interesserer dem mer enn noe annet? Og hvis foreldrene skal ha adgang, hvilket bør være en selvfølge, hvorfor skulle ikke allmennheten ha det? Hva er det man er så fryktelig redd for?Konklusjonen må være at de nasjonale prøvene er et viktig instrument for skolene i deres arbeid for å gjøre et enda bedre arbeid med barna og ungdommen, og å bringe den daglige virksomheten ved den enkelte skole nærmere målene for denne virksomheten.Tore AustadKristiansand