Mamma, hvilke regjeringsalternativer er det egentlig ved valget i år? Spurte den ene datteren min. Hun har tenkt å bruke stemmeretten, men oppfatter det politiske landskapet som uklart. Men hun er ikke den eneste som synes Bondevik er lite troverdig når han messer om at det finnes «to klare alternativer». Bondeviks alternativ oppfattes som like klart som gjørme fra snøen som falt i fjor.Enhver med oppfattelsesevne har fått med seg Frps dødsstøt mot Bondeviks «klare» regjering. En naturlig følge er at jentungen min og andre velgere etterspør alternativer. Men ingen vil gi dem noe svar. Det er det mest merkverdige ved denne valgkampen: At velgerne ikke skal få et troverdig svar fra politikerne på høyresiden om hva de vil foreta seg når dagens regjering må gå av. Vi skal ikke få vite.Med denne foraktfulle holdningen behandler politikerne oss som stemmekveg de kan sjonglere med etter eget forgodtbefinnende. De fôrer oss med skvalder om et dødt regjeringsalternativ og venter vi skal svelge det unna. Resultatet blir sinne, frustrasjon og trolig lav valgdeltakelse. Kanskje også en porsjon politikerforakt. Uforståelig er det også at Høyre vil gi fra seg sjansen ved dette valget til å framstå som tydelige og troverdige.Erna Solberg kan bli Høyre-lederen som førte partiet inn i dødsskyggens dal da det hadde sjansen til regjeringsmakt i 2005. Det ville være et strategisk vanvidd, sett i lys av at hun har alle forutsetninger til å bli en ny landsmoder; en samlende kraft for store deler av norske velgere. Hvis hun og partiet vil.Med Erna Solberg har Høyre omsider fått sin kvinne. Pengetellerne i bokførerpartiet har endelig fått en leder som tar kvinners hjertesaker på alvor. På partiets landsmøte i vår, talte Erna Solberg gripende om behovet for trygghet, hjem og arbeid. Hun er i ferd med å gi partiet Høyre troverdighet for kvinnelige velgere som sist av alt her i verden vil bygge ned menneskenes velferd.Men Erna har en del å ta igjen, ettersom undersøkelser viser at kvinner hittil oppfatter de rød-grønne som den beste garantisten for velferden. Dette forspranget kniper hun ikke inn med tåkeprat om et regjeringsalternativ som er gått ut på dato.Erna Solberg er Høyres sjanse til å vinne gehør hos trygghetssøkende norske kvinner. Hun besitter en menneskelighet som ingen andre flinke Høyre-damer hittil har framvist. I kraft av sin romslige kropp og sin enkle, usminkede væremåte oppleves hun som «en av oss». Vi tror på Erna. Det vil si, vi gjorde det, helt til hun viklet seg inn i regjeringsspinnet. Nå vet vi ikke hva vi skal tro.Enda vanskeligere er det for førstegangsvelgerne. Den yngste datteren min debuterer som stortingsvelger i år. Hun lurte på hva forskjellen mellom SV og Høyre består i. Jeg tok tabloidvarianten og svarte at SV snakker mest om å bruke penger, mens Høyre er opptatt av at penger først må skapes. Hvis hun ser rundt seg på HiA, sa jeg, vil hun se at økonomiguttene ofte stemmer Høyre og mange av sykepleierjentene velger SV.Jeg vet ikke om det hjalp henne så mye, men hun er blant dem som skal avgjøre det kommende stortings— og regjeringsvalget. Hun er en av mange titusen vet-ikke-velgere som vipper vektskålen. Skal hun beveges til å stemme på Erna, krever det at Erna klarer å framstå som tydelig. Men jeg er redd datteren min knapt vet hvem Erna er, om jeg spør henne.Gamle travere skjønner Ernas budskap når hun litt lavmælt sier at «Vi kommer til å bruke Høyres stemmer til å få en borgerlig regjering uansett». Men det er ikke de gamle traverne som er utfordringen. Det er alle de andre som etter beste evne forsøker å orientere seg, de som ikke leser så mye aviser, eller synes fjernsynsdebatter er ustyrtelig morsomt. De er avhengig av et tydelig budskap. Et entydig et. Men det får de ikke.Det som til syvende og sist viser seg å avgjøre valget for usikre velgere, er om de blir tatt på alvor. Det partiet som best evner å fange opp det som rører seg i folket, blir valgets vinner. I år, som alltid. Høyresiden kjører på valgfrihet som nøkkelord ved dette stortingsvalget. De rød-grønne svarer med «Fellesskap». I og for seg er valgfrihet et av de viktigste prinsippene for det moderne mennesket, men akkurat nå blir det overskygget av noe helt annet, noe som Høyre ikke bruker mye tid til å snakke om.Folk er slitne for tiden. Og redde. Folk frykter for arbeidsplassene sine, og de er utmattet av stadige omstillinger. Omorganisering og effektivisering er langt fra honnørord. Da blir det vel lettvint å si som helseminister Ansgar Gabrielsen på en psykiatrihøring i Kristiansand for et par uker siden. «Vi har et tøft arbeidsmarked i hele den vestlige verden. Vi må tilpasse oss arbeidsmarkedet, men må ha et sosialvesen som kan ta seg av dem som ikke makter det.» Det svarte han da det ble påpekt at det tøffe arbeidslivet påfører folk psykiske lidelser. Slikt er ikke akkurat utbrodering av budskapet om «Trygghet for hus, hjem og arbeid».Ved dette valget er det flere enn kvinnene som søker trygghet. Mitt stalltips er at årets stortingsvalg kommer til å bli avgjort av dem som best møter dette behovet. Og som gjør det tydelig.Erna kan det hvis hun vil, på en måte som ingen mann i partiet hennes hadde kunnet. Slik sett er Erna på rett sted til rett tid for Høyre. Men så skusler hun altså bort muligheten med å drukne i grøten til Bondevik.Tiden er knapp fram til 12. september. Antakelig går døtrene mine til valg uten at Erna har kommet ut av skapet. Det kan bli verst for henne.