KRISTIANSAND: I går fortalte Helene Hæg medelevene sine om ulykkeskvelden, smerten og opptreningen etterpå. 20-åringen dvelte ikke så mye med skadene hun ble påført.

Hun snakket mer om den psykiske påkjenningen. Om unnvikende blikk på bussen, manglende forståelse og vanskelige skoledager. Da hun sa at hun ikke kunne bli med på klasseturer eller andre aktiviteter, ble hun gjerne møtt med oppgitte blikk.

– Jeg følte at jeg ble sett på som den som alltid snek seg unna, men jeg fikk en puls på over 200 av å jogge lett. Det var kanskje ikke alle som visste hva jeg hadde vært gjennom, sier hun.

Tungt

Utseendemessig bærer Helene Hæg ikke preg av å ha vært i noen ulykke. Hun beveger seg lett over skolegulvet på høye hæler, selv om hun bare har kunnet gå i fire år. Etter ulykken måtte nemlig mye læres på nytt. Det var tungt, men Helene klarte å finne motivasjon.

– Jeg spurte hva jeg måtte gjøre for å unngå de smertefulle sprøytene med blodfortynnende midler. Svaret var at jeg måtte bevege meg mer. Etter det så trente jeg mye, og til slutt kunne jeg gå igjen, sier hun.

Mye følelser

Helene synes det var tøft å stå foran egne klassekamerater og utlevere seg selv. Hun har holdt et lignende foredrag før, men ikke foran sin egen klasse. Da hun takket for seg, fikk hun kraftig applaus fra salen og det virket som historien hadde gjort inntrykk på russen.

– Det ble mye følelser og jeg måtte prøve å holde tilbake. Jeg håper de skjønner mer nå, sier hun.

Kommet langt

Situasjonen begynner heldigvis å bli bedre for Helene. Selv om hun fremdeles sliter med hjertebank, høy puls og trøtthet, har hun kommet langt nærmere et normalt liv.

– Jeg har bedre selvtillit og føler meg mye bedre. Nå trives jeg på skolen og jeg har fått et par gode venninner også. På én måte er jeg sterkere nå, selv om jeg føler meg følelsesmessig svakere, sier hun.

Arbeidslyst. Det hun gleder seg mest til nå, er å begynne å jobbe. Om ikke lenge skal hun til attføringsbedriften Varodd for å få kartlagt hvor mye hun kan jobbe.

– Jeg håper å kunne utdanne meg til å bli hudpleier. Det virker spennende. Men først må jeg finne ut hvor mye jeg egentlig kan klare, sier hun.