Dette skal ikke være noen analyse av hva de lokale kandidatene Alf Holmelid og Torbjørn Urfjell gjør riktig eller galt. Det skal handle om SVs store dilemma i valgkampen, både nasjonalt og lokalt. Et dilemma ingen i SV liker å snakke om.
Enkelt sagt er det slik: For hver stemme Alf Holmelid klarer å vende bort fra Arbeiderpartiet og over til SV i Vest-Agder, minker sjansen for at Odd Omland kommer på Stortinget som Aps andrekandidat. Selv har ikke Holmelid sjanse på et direktemandat. Dermed kan en SV-stemme hindre at de rødgrønne får to representanter fra fylket.
Likedan på landsplan: For hver stemme SV klarer å hente fra Ap nasjonalt, minker sjansen for en rødgrønn regjering. Ett prosentpoeng til SV vil gi en viss mandatøkning. Ett prosentpoeng til Ap vil gi de rødgrønne flere.
Grunnen er det norske valgsystemet. Store partier, over 30 prosent oppslutning, får et «styringstillegg». Ett prosentpoengs økning for et slikt parti vil gi større utslag enn ett prosentpoengs økning for et lite parti. I tillegg er Ap i kamp om flere sistemandater enn SV er.
Og samtidig: Holmelid, Urfjell og alle andre SV-kandidater må selvsagt kjempe for at eget parti skal bli så stort som overhodet mulig. Det er dette partiets saker de kjemper for. Og både økning i mandater på Stortinget og i prosent ved valget styrker kraften bak egne krav.
Det er SVs ene prosjekt i denne valgkampen. Det andre er å bevare et flertall for det rødgrønne regjeringsalternativet. Problemet er at de to tingene kan være vanskelig å få til samtidig.
Holmelids og Urfjells beste argument er at en stemme til SV i Agder vil være med og gi utjevningsmandater på landsplan. Det er riktig. Men hva er best for de rødgrønne i Agder? At Odd Omland kommer inn, eller at Lena Jensen (SV) i Troms vinner et utjevningsmandat?