– Det er spenningen som driver meg. Gå der å søke i timevis og så plutselig gjøre et funn. En herlig følelse, sier Hans Christian Ødegård (20) fra Lindesnes. Erlend Holm Sundal (29) fra Lillesand nikker samtykkende.
– Gleden ved å finne noe sjeldent er virkelig gøy. Å få beholde gjenstandene er helt underordnet, mener Erlend.
De to er svært aktive med metallsøkerne, men Hans Christian er visstnok den aller ivrigste. Etter sitt siste søk over jordene på et gårdsbruk i Buhølen gravde de flere spennende gjenstander opp av jorda.
Metallsøkerne de benytter genererer et elektromagnetisk felt i jordsmonnet. Magnetiske gjenstander forstyrrer dette feltet, og får derved søkeren til å reagere. Dette indikeres med lydsignal. Vanlig funndybde er 0 – 15 cm, og normal effektiv dybde er ca 20 cm, avhengig av gjenstandens størrelse. Søkerne som de to benytter har en prislapp på rundt 13.000 kroner.
Flotte funn
– Nydelig funn, virkelig flott.
Hos Fylkeskonservatoren i Vest-Agder tar arkeolog og konservator Ghattas Sayej en titt på funnene. Fastslår kjapt at en av gjenstandene er en halvferdig pilspiss fra yngre steinalder, sånn rundt 4000 — 1800 år før Kr., en annen del er bare flintavslag under arbeidet med å lage selve pilspissen. Han studerer ei jernøks med jordrester på, og antar at den stammer fra vikingtiden.
Søker 5-600 timer i året
– Grunneieren syntes det var veldig artig at vi fant noe, smiler Hans Christian. I drøyt et par års tid har 20-åringen brukt all sin fritid på å lete etter skatter nede i jorda. Selv anslår han å være ute på søk rundt hundre dager i året, og fem seks timer hver gang. Og resultater har det blitt, 13-14 sølvmynter, en mengde kobbermynter av ulike verdier, perle, pilspisser, flintredskaper og selvfølgelig en hel haug rustne spikere, korker og andre metallgjenstander. Fineste funn hittil er ei spenne fra ca. år 1100, funnet på et metallsøkertreff i Danmark.
Drømmer om ring
– Drømmen er å finne en spesidaler. Men det helt ultimale ville vært en betalingsring i gull, smiler Hans Christian.
– Disse guttene er seriøse, og vi har et tett og nært samarbeid. Når de finner en interessant gjenstand, tar de koordinatene over funnstedet via GPS. Deretter fyller de også ut et skjema som følger med når vi sender gjenstanden til Kulturhistorisk museum i Oslo. Der tidfester og analyserer de funnet, forklarer Ghattas.
Helt feilaktig
Han vil gjerne til livs den feilaktige "sannheten" om at arkeologene stanser alt byggearbeid dersom private gjør spesielle funn på eiendommene sine. Mange har i stedet plassert økser og pilspisser på egen peishylle fremfor å melde fra.
– Vi forholder oss til Kulturminneloven fra 1978. På mindre byggetiltak dekker staten alle utgifter dersom vi undersøker området, poengterer Ghattas.
Arkeologen synes det er flott at Hans Christian, Erlend og mange andre i Agder-fylkene tar metallsøkingen seriøst. Han frykter derimot hva enkelte metallsøkere kan finne på.
– Flere gjenstander smuldrer fort opp når de tilføres oksygen. Vet man ikke hvordan dette behandles blir det fort ødelagt.
Ghattas viser funnet Erlend gjorde i Buhølen. En nydelig liten brosje han ikke har sett maken til. Brosja ble lagt i en liten plastpose med fuktig jord like etter at den ble hentet opp av jorda. dermed blir den lettere bevart inntil den undersøkes av eksperter ved Kulturhistorisk museum.
Fredet fra 1537
Både kjente og ukjente kulturminner fra tiden før 1537 (reformasjonen) er automatisk fredet. Hans Christian Ødegård og Erlend Holm Sundal har tett dialog med Fylkeskonservatoren for å tidfeste de enkelte funnenne. Ødegård bruker bygdebøker flittig i forberedelsene til søkene med metalldetektoren. Her finner han informasjon om hvor det kan ha stått gamle bygninger, hvor det har vært dyrket mark og andre opplysninger til hjelp. Undersøkelser blir også foretatt på "kulturminnesok.no" for å finne ut opplysninger om stedet.
– Deretter spør jeg grunneieren om å få lov. Er det fredete områder i nærheten søker jeg aldri nærmere enn 50 meter derfra. Metallsøking på slike områder er forbudt, understreker Hans Christian.
Funn som blir levert inn til Kulturhistorisk museum blir i mange tilfeller sendt tilbake til finneren, slik at de kan beholde dem. I motsatt fall får finneren diplom og en dokumentasjon over hva slags gjenstand som er funnet.