For i motsetning til ulne temaer som distriktspolitikk og kommunalt selvstyre, har de fleste av oss et konkret forhold til innvandrere. Og TV-debatten i går kveld var i så måte intet unntak. I likhet med eldreomsorgen blir vi aldri ferdig med den. Den har vært et tema ved hvert valg siden 1980-tallet. Og i går kveld var det kappleik i toleranse mellom Senterpartiet, Høyre, Ap og SV, med Frp som Djevelens advokat.Og Frp's Per Sandberg, som ikke kan beskyldes for å være noe politisk sjarmtroll, hadde unektelig et poeng når han pekte på at det som nå, i 2003, har blitt programfestet i alle partier — obligatorisk norskundervisning - ble foreslått av Frp i 1982.Derfor ble gårsdagens debatt på mange måter en beklemmende oppsummering av norsk innvandringspolitikks fallitt de siste 20 årene. Det eneste partiet som har hatt en klar og tydelig innvandringspolitikk i disse årene, er Frp. De regjerende partier, fra Høyre, KrF, Sp og Venstre til Ap har overlatt den innvandringspolitiske arena til Carl I. Hagen og Per Sandberg. Den mangel på integrering som vi nå sliter med, er resultatet av et innvandringspolitisk vakuum.Når Per-Kristian Foss, Marit Arnstad, Rune Gerhardsen og Ing Marte Torkildsen nå er rørende enige om at man skal forlange obligatorisk norskundervisning for innvandrere og legge forholdene til rette for både utdanning og arbeid, er det års forsømmelser som skal tas igjen i et forsøk på å rette opp et skadeverk.I så måte bidro debatten til folkeopplysning. Men temaet hadde fortjent en mer inngående drøfting enn overfladiske smakebiter på problemene med familiegjenforening, tvangsekteskap og for eller mot særtiltak for innvandrergruppene. Eller svar på hvordan man dokumenterte ekte kjærlighet som grunnlag for akseptable ekteskap.Men ble vi klokere? Neppe. Folkemøter i TV er ikke arena for seriøs debatt om innvandring.